Annonse
00:00 - 08. januar 2016

«Hvor ærlig kan man være om bøkene til en god venn?»

Etikeren svarer.

Annonse

Kjære etiker. Jeg er akademiker og har en venn som er forfatter. Han er en langt bedre venn enn forfatter, det er problemet. Vi har kjent hverandre et halvt liv, og personlig er han av stor betydning for meg. Han har støttet meg under skilsmisse, vært forlover da jeg giftet meg på nytt, ja, kort sagt er han min nærmeste venn. Saken er at hans forfatterskap har tatt en ulidelig vei. Hans to første bøker hadde en heftig nerve ved seg, men i hans tredje roman har han bestemt seg for å bli en smart tenker. Den er dynget ned med akademiske referanser, en hel del fra mitt fagfelt, ja dessverre er det flere ubehjelpelige «fakta» i boken som er suget fra våre samtaler. Boken ble ikke tatt godt imot av kritikerne, og her om dagen ville han drikke øl og hente støtte hos meg. Jeg prøvde å være ærlig og si at det mer abstrakte ikke lå like godt for ham, jeg syntes han hadde sine kvaliteter i det rå, umiddelbare og konkrete. Da ble han meget såret, og kvelden endte i taushet. Jeg er nå fristet til å ringe ham og «myke opp», si at gårsdagen trolig kom ut hardere enn jeg mente, for i boken var det jo tross alt mye glitrende og så videre. Samtidig: Hvis jeg gir støtte til hans nye forfatteridentitet vil jeg jo sannsynligvis egentlig skade hans skrivekarriere? Vanskelig situasjon, som du kan høre.
Mann, 52.

 

Etikeren: Det er alltid vanskelig å avveie den mengden av hensynsfullhet som man bør vise overfor representanter av det et vittig hode har kalt «nerveadelen», det vil si forfattere, musikere, kunstnere og akademiske fagfolk. Jeg har ofte vært i den situasjonen som du beskriver, fordi mange av dem jeg kjenner, knytter sin identitet sterkere til det de frembringer, enn andre produsenter har for vane.

Å kritisere en forfatters bøker, en malers bilder eller en musikers fremføring er som å uttale seg nedsettende om deres barn. Forbindelsen mellom opphavsmann og verk er ofte like sterk og personlig som forbindelsen mellom en mor og hennes avkom. Det er vanskelig å bevare et vennskap på tvers av ærlige innvendinger i slike situasjoner. Med din kritikk setter du en skillelinje som vil ulme i mottakerens bevissthet.

På den annen side: Hvis du stoler på ditt eget skjønn og mener at vennen din – nettopp i forfatterrollen – vil ha glede av å høre på dine innvendinger, ville det være lureri å tie stille. Forsøket på å «myke opp» den dommen som allerede er felt, har jeg ingen tro på. Det ville være som å si: «Jeg mener ikke at ungen din er feit.» I kritikken av vennens litterære avkom har du åpenbart trådt over en grense og gitt ham et stikk som krever en skikkelig forklaring.

 

Det er ikke sikkert at du slipper til med den forklaringen. Var den smertefull for ham første gangen han hørte den, vil nok smerten følge med videre under de mer varsomme repetisjonene. Men loddet er kastet. Dårlig skjult medlidenhet fra din side – for å reparere skaden med slett lim – kan bare gjøre saken verre.

Heller ikke jeg har noen gang skjønt hvorfor folk så ivrige og nyfrelste kaster seg over oppgaver og roller som de åpenbart ikke har talent for. Begeistringen over å ha funnet nytt spor står ikke i til det som kommer ut av oppdagelsen. Men en forfatter på en ny sti skal ikke bare overtale omverdenen. Han skal også overtale seg selv. Din venns bitre skuffelse skyldes kanskje også at han innerst inne vet at du har rett. Slike prosjekter som hans, kommer alltid med risiko, og motiveringsarbeidet bak en overskridelse av sjangeren han faktisk behersker kan ha kostet ham så store krefter at han opplever din avvisning som en dom over sitt liv og evnen til å styre det.

 

Hemmeligheten med ufornuftige ambisjoner er enkel – de som har slett hår, ønsker seg krøller. Og de som har krøller ønsker seg mest av alt slett hår. I ditt tilfelle er det en venn som ønsker seg store abstraksjoner til tross for, eller kanskje nettopp fordi, han behersker det konkrete. Når han så knabber brokker av din vitenskapelige dannelse, føler du deg både forurettet og medskyldig. For vi som driver i bransjen, vet jo at abstrakt tenkning ikke er fri som fuglen. Både blikket for det konkrete og øvelsen i det abstrakte krever disiplin og nøyaktighet, men av forskjellig karakter.

Uten å kjenne din venn eller hans bøker vil jeg tro at han er blitt offer for det Sokal og Bricmont i 1998 kalte Fashionable Nonsense. Fenomenet oppstår når man utnytter vitenskapenes status og bruker deres vokabular som steinbrudd for en ny retorikk – som om vitenskapene ikke kunne annet og mer enn å levere prestisjefylte floskler til politikken, journalistikken, filosofien eller den litterære lekeparken.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Påfyll