Annonse
00:01 - 15. januar 2016

«Er jeg vrien når jeg ønsker å få tilbake bøker jeg låner bort?»

Etikeren svarer.

Annonse

Hei. Når jeg låner bort en bok, forventer jeg å få den tilbake – på samme måte som når jeg låner bort enhver annen gjenstand – med mindre jeg uttrykkelig har sagt at boken kan beholdes. Jeg har imidlertid flere ganger erfart at jeg ikke har fått tilbake boken, og det har da endt med at jeg har etterspurt den. Det har faktisk blitt litt kleint enkelte ganger. Det er akkurat som om det er jeg som er frekk som tillater meg å be om å få tilbake noe som er mitt (selv om jeg forsøker å gå pent og forsiktig frem). Det virker som om låneren legger til grunn at når en bok lånes bort, har eieren lest den og ikke lenger noen interesse av den. Men sånn tenker ikke jeg. Jeg er glad i bøkene mine, og vil ha dem i hyllen. Dessuten kunne det jo tenkes at andre i familien kunne være interessert og – svært sjelden, riktignok – det hender at jeg leser en bok om igjen. Er jeg vrien og på kollisjonskurs med den gjengse oppfatning når jeg ønsker å få tilbake bøker jeg låner bort? Eller bør bøker som lånes bort, kort og godt avskrives?

Med vennlig hilsen bokelsker

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse