Annonse
00:04 - 19. juni 2015

Mot tidens luner

En personlig, liten bok viser at James Woods litteraturkritikk er like ydmyk som den er innflytelsesrik.

Toneangivende: James Wood er en av vår tids mest innflytelsesrike litteraturkritikere. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Som hovedanmelder i magasinet The New Yorker og forfatter av et knippe anerkjente essaysamlinger har James Wood (f. 1965) svingt seg opp som en av den vestlige verdens mest innflytelsesrike litteraturkritikere. At han sågar er en stor beundrer av både Karl Ove Knausgård og Per Petterson, og dessuten har besøkt den norsk-amerikanske litteraturfestivalen i Oslo ved flere anledninger, har gjort ham til en notabilitet også i norske avisspalter. Hans nye bok, The Nearest Thing to Life, består hovedsakelig av materiale han har brukt i en foredragsrekke ved et amerikansk universitet, og fremstår som et slags langessay hvor to spor i Woods kritiske forfatterskap krysses: det personlige og den intense kjærligheten til romankunsten.

 

Kull og katedral. Det personlige, eller varsomt selvbiografiske, sporet i Woods essays trekker ofte linjer fra oppveksten i et kristent hjem i 1970-årenes Durham i Nord-England. Kontrasten mellom en by viet kull, Kristus og katedral på den ene siden av Atlanterhavet og livet ved det amerikanske Harvard-universitetet, med sine velpleide forstadsgater, på den andre, utgjør en stadig spenning i Woods tilnærming til litteraturen. Ved så åpent å trekke veksler på sin egen bakgrunn demonstrerer han betydningen av et slags credo (egentlig et sitat av kritikerhøvdingen Kenneth Burke) som går som en ariadnetråd gjennom denne boka: «The main ideal of criticism, as I conceive it, is to use all there is to use.» Oppfordringen til oss er åpenbar: Les som den du er, med alt du har.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse