Ideer

Narko-jihadistenes omvendte bevisbyrde

Det er en kjensgjerning at det i dagens narkotikadebatt er legaliseringstilhengerne som i størst grad underbygger sine argumenter med bevis og harde fakta. Det er på høy tid at det stilles strengere krav til motparten, skriver Inger Zadig.

På narkotikapolitikkens område blir dette kravet til begrunnelse forbigått i stillhet.

For det er faktisk ikke reformistene som plikter å bevise at det femti år lange korstoget mot narkotika er samfunnsskadelig og sløser med fellesskapets ressurser. Det er forsvarerne av dagens narkotikapolitikk som har bevisbyrden for at bruken av straff er en klok investering, og virker etter sin hensikt.

Det er myndighetene, som årlig spanderer milliarder av våre skattekroner, som forfølger, marginaliserer og fengsler våre medmennesker, som er forpliktet til å dokumentere at deres krigsbaserte strategi fungerer og at den er en høyst nødvendig utgift. Denne dokumentasjonen glimrer stadig med sitt fravær.

Lynkurs i straffens begrunnelse. Ettersom Norge praktiserer blant de strengeste straffene i Vesten for narkotikalovbrudd, er det på sin plass med en liten oppfriskning av hva som er straffens begrunnelse.

Straff er det mest inngripende tiltaket et individ kan utsettes for i vår rettsstat. For at bruk av straff skal være tilstrekkelig begrunnet, må hensynene som taler for, veie tyngre enn hensynene som taler imot. Straffen må dessuten være proporsjonal med den uønskede handlingen, og skal kun benyttes dersom man ikke kan oppnå en like god eller bedre nytteeffekt med andre og mindre inngripende virkemidler.[1]

På narkotikapolitikkens område blir dette kravet til begrunnelse forbigått i stillhet. Vi kaster milliarder inn i et prosjekt som ikke bare ikke virker etter sin hensikt, men som etter alt å dømme virker imot sin hensikt. Likevel er det vi reformtilhengerne som stadig må påpeke dette, mens status quos forsvarere hviler på sine laurbær. Bevisbyrden som ellers gjelder ved inngripende lovgivning, synes fullstendig snudd på hodet.

Bevisbyrden som ellers gjelder ved inngripende lovgivning, synes fullstendig snudd på hodet.

«Dont confuse me with the facts». Når tilhengere av forbudslinja, som helseminister Bent Høie eller Actis-generalsekretær Mina Gerhardsen, blir foreholdt bevis for at en rekke av de illegale rusmidlene er langt mindre skadelige enn alkohol og tobakk, eller at forbudet medfører økt tilgjengelighet av farligere stoffer, flere overdoser og mer kriminalitet, og dessuten finansierer mafia og terrorisme, drar de simpelthen ned rullegardinen, bytter tema og konstaterer at legalisering "sender et uheldig signal" om at rusmiddelbruk er greit (en tilsynelatende innrømmelse av at forbudets konsekvenser er mindre viktige).

På denne måten vrir de seg unna ubehagelige fakta, og appellerer heller til folks følelser, med signaleffekten som fast retorisk hvilepute.

Istedenfor å forholde seg til tilgjengelig data, viser Gerhardsen heller til egenbestilte målinger om folks tro: «84 prosent tror flere ville prøvd cannabis om det var lovlig.»[2] (min utheving).

Ikke nevner hun at i Portugal, hvor bruk og besittelse av narkotika har vært avkriminalisert i femten år, er bruken per capita av eksempelvis cannabis, kokain og amfetamin under halvparten av hva den er i Norge. Ei heller nevner hun at Norge troner nest øverst i den europeiske overdosestatistikken, mens narkoliberale land som Portugal ligger helt i bunnsjiktet.[3] Korsfareren Gerhardsen unnlater også beleilig å nevne at bruken av alle narkotiske stoffer i Portugal, med unntak av LSD, er lavere i dag enn den var før avkriminaliseringen i 2001.[4]

Bruk versus misbruk. Et annet sentralt poeng i denne debatten, som Gerhardsen og Høie bevisst styrer unna, er det faktum at ikke enhver bruk av rusmidler er skadelig eller problematisk. Et rusfritt samfunn bør dermed ikke være et mål i seg selv – det er rusmisbruk som må søkes forebygd.

Et rusfritt samfunn bør dermed ikke være et mål i seg selv – det er rusmisbruk som må søkes forebygd.

Med mindre forbudstilhengerne kan vise at forbudet ikke bare i betydelig grad reduserer all bruk, men særlig skadelig misbruk, er det betimelig å spørre om ikke det finnes en annen, mer fornuftig allokering av fellesskapets ressurser.

For selv om ingen ønsker et samfunn med rusproblemer, blir samfunnskostnaden langt større når vi i tillegg bruker milliarder på tiltak som i liten grad virker. Penger som kunne vært brukt på reell forebygging, behandling og rehabilitering av rusmisbrukere, ettervern og ikke minst bekjempelse av langt mer alvorlig kriminalitet som for eksempel seksuelle overgrep mot barn (som er en av de sterkeste risikofaktorene for å utvikle rusavhengighet), blir i stedet brukt på en signaleffekt hvis virkning er høyst tvilsom.

Dobbeltmoralens voktere. Samtidig sender myndighetene blandede signaler, da det tilsynelatende er greit å bruke visse rusmidler. At staten med den ene hånden håver inn milliarder på sitt monopolsalg av et av de mest samfunnsskadelige rusmidlene som finnes, alkohol, samtidig som den med den andre fengsler mennesker som selger mindre skadelige rusmidler, er en dobbeltmoral Høie og co. vegrer seg for å problematisere.

Forbudstilhengerne synes heller ikke å ville forholde seg til det faktum at det for mange ungdommer i dag er enklere å få tak i et gram cannabis, enn en sekspakning med øl – en direkte konsekvens av at det ene rusmiddelet er ulovlig og selges uregulert av kriminelle, uten åpningstider eller legitimasjonsplikt, mens det andre er lovlig og selges strengt regulert. Denne realiteten er naturlig nok ubeleilig for dem som argumenterer for et narkotikaforbud av hensyn til de unge (Ferske tall fra USA tyder for øvrig på at legalisering ikke medfører nevneverdig økning i bruk blant mindreårige[5]).

Nytteløs menneskeofring. Det er videre liten vilje fra tilhengerne av forbudslinja til å anerkjenne at 90 prosent av dem som bruker ulovlige rusmidler, aldri blir avhengige. Disse menneskene finnes det isolert sett ingen forstandig grunn til å straffeforfølge, selv hvis man skulle mene at straff har forebyggende virkning.

Vi bedriver ikke bare menneskeofring; vi gjør det til ingen nytte.

De øvrige 10 prosent trenger først og fremst samfunnets hjelp. Erfaringene fra Portugal viser at straff da ikke er nødvendig, og trolig kun gjør vondt verre. Dette siste illustrerer også forbudets fallitt: For når vi for å sende et forebyggende signal til dem som stort sett ikke trenger det, ender opp med å gjøre livet verre for dem som sliter mest, bedriver vi ikke bare menneskeofring; vi gjør det til ingen nytte

Jeg spør dere derfor, Bent Høie og Mina Gerhardsen: Kan dere dokumentere at skadeomfanget av rus reduseres av dagens narkotikapolitikk?

Veien til helvete. Vi har i dag en ordning som gir organiserte kriminelle monopol på noen av verdens mest ettertraktede varer. Myndighetene bedriver en symbolpolitikk som først og fremst gjør narkotikabruk farligere: Cannabisrøykende ungdom tyr til syntetiske etterlikninger fordi myndighetene pålegger dem urinprøver. Heroinbrukere tvinges til å injisere fremfor å røyke på brukerrommene ettersom helseministeren er redd det skal bli for forlokkende å bruke heroin(!). MDMA-brukere dør av PMMA-forgiftning fordi myndighetene prioriterer etterspurte stoffer fremfor dem som faktisk tar liv. I could go on.

At forbudstilhengernes intensjoner er gode, skal jeg ikke så tvil om. Det bør imidlertid ikke være nødvendig å minne om at veien til helvete alltid har vært brolagt med gode forsetter – og etter 50 år burde myndighetene ha mer enn kun forsetter å vise til.

Jeg spør dere derfor, Bent Høie og Mina Gerhardsen: Kan dere dokumentere at skadeomfanget av rus reduseres av dagens narkotikapolitikk? Og kan dere bevise at skadeomfanget ikke kan avhjelpes på mindre inngripende og mer samfunnsøkonomisk effektive måter enn ved forbud og straff?

Hvis ikke er det kanskje på tide å legge ned våpnene.

Inger Zadig,
Advokatfullmektig 


[1] Forarbeidene til Straffeloven 2005 (NOU 2002: 4 kap. 4.2.1.)  https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2002-04/id380296/?q=&ch=5

[2] kronikk www.bt.no, datert 21. desember 2015: http://www.bt.no/meninger/debatt/Fra-bot-til-bedring-3506983.html

[3] European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction sin årlige rapport fra 2015: http://www.emcdda.europa.eu/html.cfm/index228487EN.html

[4] EMCDDA: http://www.emcdda.europa.eu/data/2014#

[5] http://www.samhsa.gov/data/sites/default/files/report_2121/ShortReport-2121.html

Mer fra Ideer