Voldens mange baktepper

Terrorhandlingene i Paris fredag kveld har på ny satt søkelyset på terrorgruppen Den islamske staten (IS). I løpet av de siste par årene har Morgenbladet trykket ulike forsøk på radikaliseringens «hvem, hvordan og hvorfor». Her er noen av artiklene vi leste på nytt da terroren rammet igjen.

​Etter de fem angrepene mot blant annet Charlie Hebdo og kohersupermarkedet i januar uttalte David Thomson, en journalist som har studert og intervjuet franske jihadister, at «nye angrep vil komme». Han forklarte at strategien er å ramme land som deltar i krigen mot IS:

– Nå er det en instruks fra IS om å drepe, med alle tenkelige midler. Når jeg spør hvorfor de vil angripe franske mål, sier alle at de vil bringe krigen hit og gjøre det Frankrike gjør i land som Irak og Mali, nemlig å drepe kvinner og barn.

Aimen Dean ble jihadist og deltok i krigføringen på Balkan som 16-åring. Han forlot senere jihadismen og har jobbet for britisk etterretning. I et intervju der han også forteller om sin egen reise, fortalte han hva han gjorde for å rekruttere:

– Den korteste veien til paradis, sa jeg, er gjennom martyrdom. Jeg tilbød renselse, en mening i livene deres, en følelse av mestring og makt som de kanskje aldri har hatt. Det som appellerer med gjengkulturen i USA, er smykkene, damene, respekten, men hva er forskjellen? Religiøs ekstremisme er bare mer spirituelt, det lover et evig paradis, men før det: gleden, kjempingen, samholdet og det harde livet. Det er som et eventyrland, og det appellerer ekstremt til unge mennesker. På toppen av dette har jihadistene bedre poesi og ​bedre musikk enn i Vesten!

Patrick Cockburn skrev denne analysen etter at IS hadde erobret store områder på forsommeren i fjor. Han mener at alle aktørene møtte IS' fremvekst med ønsketenkning om styrken til den frie syriske armé i stedet for noen velbregrunnet analyse:

Som sjialederne i Bagdad, har USA og deres allierte møtt IS' vekst ved å synke ned i fantasier. De later som de fostrer opp en «tredje styrke» med moderate syriske opprørere som skal slåss mot både Assad og IS, selv om vestlige diplomater på tomannshånd innrømmer at denne gruppen egentlig ikke eksisterer utenfor noen få omringede lommer.

Hva er egentlig

forbindelsen mellom islam og vold? Ni ledende intellektuelle eksperter på islam tegnet opp et komplekst bilde i saken

[ «Brannen i islams hus» ]

. Timothy Winter, dekan ved Cambridge Muslim College, beskrev det som skjer som en revolusjon innenfor islam:

– Husk at de fleste ofrene for salafistisk terrorisme er muslimer. Dette er en revolusjon mot ortodoks islam på vegne av noe veldig nytt.

Noen av IS’ krigere

er norske.

[  I oktober 2014 dykket Simen Sætre ned i livet til Bastian Vasquez fra Skien ]

, som figurerte i flere propagandavideoer. Det han fant, lignet i starten på livet til mange andre gutter fra Norge:

«Bastian ble født 9. april 1990. En venn husker et halskjede med kors og et Jesusbilde på veggen, men Bastians bror sier at politikk og religion sjelden ble diskutert hjemme. Bastian var fotballgutt. 'Han var ekstremt opptatt av fotball, og prøvde å kjøpe de nyeste skoene', husker en venn.»

Men dypdykket fra 2014 endte her:

En venn sier: – Hvorfor han reiste til Syria? Jihad. Jeg oppfattet at han endelig kunne få makt, få status, frihet, få sjefe over noen. Endelig kunne han bli den han drømte om.

Blant de unge vestlige mennene

som har dratt for å drive hellig krig, finner man mange sportsfolk og hiphop-ere, fra rapperen Jihadi John til fotballspilleren Celso Rodrigues da Costa. De snakker vestlig ungdomskultur flytende, men ender likevel opp i uforsonlig krig med Vesten.

[ Simen Sætre undret seg over fenomenet jihadi cool, og endte opp med et forsøk på en kulturell utgreiing ]

, der han fikk betraktninger fra flere eksperter på radikalisering. En av dem var Petter Nesser:

– I en verden der det er vanskelig å sjokkere, hva er det mest sjokkerende en ungdom kan prøve? Jihad. Mange tabuer er brutt, men jihadisme kan være et opprør både mot foreldre og establishmentet. Det gir en sjokkeffekt.

I essayet

[ «Noe med islam å gjøre» ]

tar Ziauddin Sardar et oppgjør med ideen om at terroren ikke har noe med islam å gjøre. Han mener at både religiøse og verdslige institusjoner innenfor islam bevisst har undertrykt kritisk tenkning og dermed lagt veien åpen for de ekstreme:

Nå som før avvises alle forsøk på å tenke nytt om vår forståelse av og vårt forhold til Gud, på å stille spørsmål ved ortodoks tro, og på å bringe fornuften tilbake til islam. Ikke bare av fanatikerne, men av den store majoriteten muslimer. De fabrikkerte trossetningene ser ut til ha festet et sterkt grep rundt den muslimske tenkemåten. Og dermed blir arven etter de moderate fritenkerne – som er så viktig i en tid der det føres sekteriske kriger innad i islam – feid kollektivt under teppet av aksepterte, men kunstige doktriner.

Dette fenomenet er det helt grunnleggende problemet med alle varianter av islam. I fraværet av fornuft og kritikk er arven blitt giftig. På sitt beste støtter den intoleranse; på sitt verste manifesterer den seg i fanatisme og voldelig jihadisme. Og før flere muslimer stiller spørsmål ved dette, kan de ikke hevde at dens manifestasjoner ikke har «noe med islam å gjøre».

Maren Næss Olsen

[ forsøkte å forstå IS’ selvbilde og motivasjon gjennom å analysere propagandaen deres. Det resulterte i denne kommentaren ]

:

«Vi har ikke bekjempet ideen. Vi forstår ikke en gang ideen», sa Michael K. Nagata, sjef for de amerikanske spesialstyrkene i Midtøsten, i fjor sommer, ifølge The New York Times. Diskusjonen om hva IS egentlig er, er ikke avsluttet. En terrorgruppe? En hær? En samling kriminelle med høyst ulike mål? Eller kanskje en drapsforherligende sekt?

Hvis vi skal tro verdensbildet gruppen selv formidler, er IS en stat av det heller ustabile slaget. Propagandaen veksler mellom barnslig brutalitet og veslevoksne bilder av en påstått funksjonell idealstat. I fascismens historie er dét helt naturlig: Utopien motiverer volden.

Men IS har også betydelige mengder estetisering av vold som propagandastrategi. Emil Flatø så nærmere på hvilken rolle dette spiller:

Følelsene våre kjenner ikke helt forskjell på tiltrekning og frastøtning. Blikkene våre dras til brutale bilder. Derfor er det ikke nok å ruste oss med politisk teori hvis vi skal forstå IS' rekruttering fullt ut, vi trenger også estetisk teori.

Morgenbladets portal strømmer foredrag, seminarer og debatter live og i opptak. Seneste forrige uke avholdt forskningsstiftelsen Fafo et frokostmøte om radikalisering. Der presenterte forskere på radikalisering problemstillinger knyttet til myndighetenes planer for å unngå at ungdom fenges og fanges inn i disse miljøene.