Annonse
00:00 - 02. oktober 2015

Slotnæs kommentar

Hvem ser vi på når vi titter inn i kongespeilet, spør Marit K. Slotnæs.

Annonse

Dronning Elisabeth ble nylig den lengst regjerende monarken i Storbritannia. I løpet av sine snart 64 års regjeringstid har den engelske dronningen aldri gitt et intervju til pressen. Her hjemme har kritikken mot kongehuset haglet etter at det ble kjent at kronprinsparet i sommer har vært gjester hos «en venn» på et luksusskip i Middelhavet. Slottets håndtering av saken, der de nekter å svare på spørsmål om hvem som inviterte og betalte for den kongelige kjernefamiliens opphold på båten – som det koster to millioner i uken å leie – har ført til krav om at kongehuset må innordnes offentlighetsloven, en lov det tidligere har vært hevet over.

 

La det med en gang være sagt: Mens migrasjonsbølgen fortsetter å rulle over Europa, er debatten om monarkiets fremtid en av de aller minst viktige. Det norske monarkiet er ingen trussel mot demokratiet. Kongehusets makt har her i landet, i moderne tid, aldri vært noe annet enn symbolsk og seremoniell, og vi, det norske folk, kan når som helst avvikle ordningen gjennom Stortinget. Når så ikke er skjedd, er det fordi ordningen stort sett har fungert. De kongelige har fylt rollene og gjort jobben sin på en måte de fleste er fornøyde med. Å gjøre kronprinsparets båttur til påskudd for en prinsipiell debatt om monarkiet som statsform, er ute av proporsjoner. Så alvorlig er denne enkelthendelsen ikke. Men båtturen, og reaksjonen på den, kan godt være utgangspunkt for en refleksjon over den påtroppende generasjonen av norske regenters funksjon og rolleforståelse. Hva står de for, og synes vi at de representerer oss på en god måte? Hvem ser vi på når vi titter inn i kongespeilet?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse