Annonse
00:01 - 16. oktober 2015

«Hvor ille er det egentlig å være utro, sammenlignet med andre ting?»

Etikeren svarer.

Annonse

Jeg er det man kan kalle en lykkelig gift kvinne. Jeg har en trofast, oppegående og snill mann. Sammen har vi to barn. Det er i utgangspunktet ingenting galt med ekteskapet vårt, selv om våre yrkesveier og interesser er noe ulike. Like fullt skremmer det meg å tenke at jeg skal være sammen med én og samme person resten av livet. Jeg føler meg ikke levende nok innenfor ekteskapets klamme favn. Derfor har det hendt – en og annen gang – at jeg har hatt noe på si, gjerne med kollegaer eller studenter. Jeg jobber innenfor kulturfeltet, og der er det gode vekstvilkår for utroskap. Jeg deltar ofte på konferanser som ikke rent sjelden etterfølges av fuktige kvelder på byen og sene nachspiel, mens mannen min har en A4-jobb i den administrative delen av oljebransjen. Jeg utelukker ikke at han har en viss mistanke om mine nattlige eventyr, men i så fall lar han det passere i stillhet. Jeg vet at utroskap blir ansett som umoralsk, men jeg klarer ikke å la være å relativisere mine egne handlinger: Hvor fælt er det egentlig å være utro sammenlignet med en del andre valg man foretar seg i livet? Det eksempelet jeg oftest tyr til når jeg diskuterer med mine venner, er min ektemanns yrkesvalg. Han arbeider som jurist i oljenæringen. Dermed bidrar han til å legitimere en dypt uetisk industri, til tross for at han altså er en god og omsorgsfull ektemann. Er analogien mellom min utroskap og hans jobb i oljebransjen helt urimelig?

Hilsen frimodig kvinne, 34

Etikeren: Både moralske og umoralske handlinger er vanskelig sammenlignbare. Hva er det som er mest moralsk? Hva er det som mest umoralsk – det ene eller det andre? Hvis man ønsker seg litt orden i sakene, er det klokt å ta én ting av gangen for å unngå å skjule tåke med tettere tåke, som det heter i logikken. Enten det gjøres for å skryte av et moralsk glansnummer eller for å frikjenne seg selv for et åpenbart sleivspark, er nøytraliserende sammenligninger gjerne beheftet med en egen form for skyld.

Hvis man på etterskudd ønsker å overtale seg selv eller andre til å tro at sidespranget eller hensynsløsheten ikke var så ille som en annen mulighet kunne ha vært, nærmer man seg en bane som på amerikansk kalles adding insult to injury – man «føyer spott til skade», som det het på alderdommelig norsk.

Personlig tror jeg vel at det finnes mer innstengt julebordserotikk i triste og støvfrie kontorlandskaper, enn du forutsetter.

Hverken utroskap eller redselen for å bli fengslet i et klamt ekteskap er uvanlig. Når anledningen er der, kjennes det selvsagt fristende å bruse med fjærene. Men verre er det å bygge opp et møysommelig forsvar i ettertid. Jeg tror ikke at kulturfeltet tåler mer anarki enn andre felter. Om man arbeider i kulturfeltet eller oljenæringen, gjelder stort sett de samme reglene for hva som er hensynsløs og hensynsfull adferd. At jurister i oljenæringen skulle være aseksuelle, er nytt for meg – uten at jeg kan påberope meg ekspertise om saken.

Personlig tror jeg vel at det finnes mer innstengt julebordserotikk i triste og støvfrie kontorlandskaper, enn du forutsetter. Selv om de regresjonene som lurer omkring en sløvende rødvinsflaske i dempet belysning ikke lyder ukjente. Den som spiser litt mellom måltidene, kan ellers skjule seg bak den spontane uansvarligheten som en engangsunnskyldning. Men om man utvikler teorier for å normalisere det unormale, har man gått et skritt videre og gjort et plutselig hikk til en alminnelig regel.

Sammenligningen med ektefellen høres ut som en nødløsning. Jeg føler meg ikke fri til å kaste meg over naboens kone til tross for at han kjører en bil med kritisk høye karbonutslipp. Ærlig talt skjønner jeg ikke hva det ene har med det andre å gjøre. Legg dessuten merke til at du frikjenner deg selv i en moralistisk toneart. Her er ikke spor av overskridende protestøvelser eller et heroisk forsvar for anarkiet.

Det kan ikke bare unnskyldes, men det er også, mener du, riktig å straffe ektefellen, fordi han i dine øyne har en kjedelig jobb i en bransje som truer regnskogen. Jeg har hørt mange slags unnskyldninger i årenes løp og har etter fattig evne forsøkt å utstyre meg selv med forsentkomne rettferdiggjørelser. Men ditt forslag er nok det tynneste og mest gjennomskuelige jeg har sett i bransjen – til tross for at jeg alltid har hatt det såkalte kulturfeltet som arena.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Påfyll