Dette er et svar på innlegget Islamisme og demokrati fra 25. september.
De som er uenige med min påpekning av framtredende kontrajihadistiske elementer i Michel Hoeuellebecqs roman Underkastelse, faller gjerne i én av de følgende kategoriene:
- De som ikke har lest boken, men som er uenige med meg, stort sett fordi de mener at man ikke bør klassifisere en roman på denne måten, eller fordi de har lest andre ting av Houellebecq som de har likt. Denne kategorien er langt på vei en klasse for seg selv.
- De som har lest boken, men blir overrasket over å høre hva forfatteren har sagt, fordi de har oppfattet romanen som så karikert at den framstår som en harselas over islamofobien. Dette synet lar seg vanskelig forene med en forfatter som har uttalt direkte at romanens framtidsscenario godt kan finne sted, og i intervjuer drøftet hvordan – med mindre man da hegner til litteraturteorier som tilsier at man helt skal tilsidesette forfatterens uttalelser. Uansett kan det påstås at nær sagt det eneste som ikke utsettes for satire i boken, er de kontrajihadistiske elementene.
- De som har lest boken, og som mener jeg er inne på noe som det er naturlig å diskutere, men som synes jeg er for bastant i mine konklusjoner, spesielt med tanke på at det dreier seg om en litterær konstruksjon. Det synspunktet kan jeg leve med. Det er for så vidt også riktig at jeg spisset noen av formuleringene mine, nettopp for å vekke reaksjoner fra anmeldere og andre som jeg opplevde hadde tatt litt for lett på boken. Når det er sagt, mener jeg å ha belegg for dem.
- De som har lest boken, men som mener at islamistenes overtagelse av Frankrike primært utgjør et litt sekundært bakteppe for hovedpersonens utvikling, som oppfattes som det sentrale rent litterært. Synspunktet er interessant, men jeg klarer ikke å være med på at leseren skal ha fullt så mye frihet at man bare kan se bort fra et betydelig antall av bokens sider, ikke minst når disse omfatter flere politiske monologer.
- De som har lest boken, og som mener det er et overtramp å nevne Fjordman eller Breivik i forbindelse med den – samtidig som de selv gjerne er nokså uklare på om de ser de konkrete likhetene, spesielt med Fjordmans ideologiske univers, som jeg har omtalt. At Breiviks borgerkrig raser uhyggelig i bakgrunnen, er det visst heller ikke helt propert å nevne.
- De som har lest boken, og som langt på vei har forstått den slik jeg gjør, men som i større eller mindre grad tar romanens framtidsscenario for god fisk. Stig Frøland ser med sitt innlegg 25. september ut til å falle i denne kategorien. I det øvrige er det han skriver basert på nokså frimodige spekulasjoner omkring hvordan jeg forstår «islamisme». Nei, Frøland, selvsagt er ikke alle islamister «blodige terrorister med bomber og Kalasjnikov». Jeg leste om politisk islam første gang på midten av 1990-tallet, lenge før det kom på moten.
Dette er imidlertid en nokså irrelevant tråd i debatten. Det sentrale er hvorvidt det er rimelig å frykte at reaksjonære islamister vil overta makten i store deler av Europa. Jeg vil i utgangspunktet mene at dette er et oppjagd og ganske forskremt framtidsscenario. I det øvrige er det langt mer enn dette som sammenfaller med Fjordmans univers. Dette gjelder eksempelvis framstillingen av hvem som er «landsforræderne» som lar islamistene overta makten, og mye av kulturanalysen, eksempelvis synet på europeisk sivilisasjon som per i dag en svak kultur som er i ferd med å begå selvmord. Man kan også gå ned på et mer detaljert plan i teksten enn dette.
Frøland spør om jeg føler meg «truffet» når Houellebecq latterliggjør de «svake og selvpiskende journalistene, akademikerne og politikerne som er villige til å underkaste seg». Jeg føler meg vel akkurat like truffet når Houellebecq beskriver verden ut fra så lettvinte ideologiske modeller som når Frøland gjør det.
Det pinlige for Frøland er selvsagt at han demonstrerer det som kanskje var mitt vesentligste poeng, nemlig at noen faktisk vil lese denne oppjagede og nokså forskremte romanen som et middel til å forstå vår samtid. Med et slikt kart vil man fort gå seg vill i et krevende terreng.
Rune Berglund Steen er leder ved Antirasistisk Senter.