Fysikk i roterommet

En astronaut er strandet på Mars i The Martian. Mutters putters alene, forlatt av sine kollegaer, noen titall millioner kilometer hjemmefra. Like fullt er ikke Ridley Scotts nye science fiction så mye en svimlende Robinson Crusoe-fortelling, som en kløktig sammensatt serie Youtube-klipp i en slags utenomjordisk variant av den populære nettsjangeren «life hacking»: vitenskapelig funderte, hverdagslige snarveier og problemløsninger.

Hvor høyt du vil verdsette The Martian er derfor direkte proporsjonal med sannsynligheten for at du dras mot videosnutter av typen «hvordan lade en Iphone kun ved hjelp av løk og sportsdrikk» (ja, det er mulig).

For oss andre mer emosjonelt anlagte kan Mark Watneys (Matt Damon) prøvelser på Mars bli i overkant tekniske. Ta Watneys reaksjon på at han er overlatt til seg selv på en fremmed planet de neste fire årene: «Her må det helvetes mye vitenskap til!» Eller når han teller opp hvor mye mat han har, og beregner at han har til tre år for lite: «Heldigvis er jeg botaniker.» Watney er muligens ikke irriterende. Men fascinerende? Det ville være en astronomisk overdrivelse.