Annonse
00:00 - 04. september 2015

Uten rettetast

I den intense En natt i Berlin kaster både hovedpersonene og regissøren seg ut i halsbrekkende øvelser uten retrettmuligheter.

Tett på: Hovedpersonen Victoria og hennes reise med diverse møter gjennom storbynatten filmes i ett klipp. ⇥Foto: Arthaus
Annonse

En natt i Berlin
Regi: Sebastian Schipper
2 t. 20 min. Premiere 4. september.

At forskjellige bilder kan spilles inn på forskjellige steder, til forskjellige tider, i ulike vinkler og med ulike utsnitt, og likevel settes sammen til ett sammenhengende hele, er en av filmspråkets mest fundamentale og magiske aspekter.

Slik ble film noe mer enn arbeidere som forlater en fabrikk. Klipping muliggjorde brå tempo- og stemningsskifter, samt naturstridige reiser i tid og rom. Det skapte dynamikk, spenning og medrivende situasjoner. Men skapte det også en distanse? En følelse av at man bare ser på en film? Var det ikke nettopp fraværet av klipp som gjorde det fristende for publikum å rømme kinosalen da de så toget ankomme stasjonen på kinoduken for snart 120 år siden?

Samtidig har klipping blitt vanskeligere å maskere. Publikums øyne er stadig mer trente og lar seg lettere irritere over kontinuitetsglipp: vær som plutselig skifter fra et bilde til det neste, geografi som ikke henger på greip. I en tid der gunstige skatteincentiver frister filmskapere til å spille inn deler av Oslo-filmen Beatles i Budapests bygater, har filmklippets magi begynt å miste sin kraft. Filmskapere har praktisert trikset for lemfeldig. Klippet er blitt en bekvem utvei mer enn en kunstnerisk mulighet. Kanskje er det på tide å fjerne operasjonen helt?

 

Sømløst. Nettopp det har regissør Sebastian Schipper gjort med sin nye film En natt i Berlin. Den består av én eneste 140 minutter lang tagning: et ekstremt eksperiment, med et forbløffende resultat. Underveis må man gni seg i øynene: ikke fordi de billedmessige sidene er spesielt spektakulære, men fordi umiddelbarheten er så intens.

Som publikummere er vi hele tiden helt ved siden av hovedpersonen Victoria (Laia Costa) på hennes kondenserte reise gjennom storbynatten. Om det ikke akkurat frister å rømme kinosalen, er det i hvert fall tvingende nødvendig å sette seg et godt stykke ut på setet.

Hvordan har de fått det til? I tillegg til tekniske forutsetninger, som letthåndterlig digitalkamera og trådløse mikrofoner, vitner resultatet om nitid planlegging, et fotografarbeid helt utenom det vanlige (utført av norske Sturla Brandth Grøvlen), og et kobbel av skuespillere som tåler å ha kamera tett på seg i godt over to timer. Men filmens viktigste grep er at regissør Schipper tar seg tid til grundig etablering av hovedrollen – en rotløs spanjol på tre måneders jobbopphold i Berlin – samt den tyske guttegjengen hun møter. Den første halvtimen er slik filmens beste. En nyansert og presis skildring av bedugget, intereuropeisk forelskelse, komplett med ølplyndring, taknachspiel og forfyllet sykling gjennom våryre storbygater.

Om det ikke akkurat frister å rømme kinosalen, er det i hvert fall tvingende nødvendig å sette seg et godt stykke ut på setet.

 

Victoria fra 4 til 6. «Vi er ikke innflyttere, vi er ekte berlinere», sier Sonne (Frederick Lau) på vegne av barndomsgjengen. Det fremstår både som skryt, advarsel og unnskyldning. Victoria møter dem idet de kastes ut av en nattklubb og sporenstreks sonderer mulighetene for å knabbe en bil.

Dette er ikke akkurat privilegert middelklasseungdom med kunstneraspirasjoner. Boxer (Franz Rogowski) har nettopp sittet inne, Blinker (Burak Yigit) er konstant på jakt etter ugagn, og Fuss (Max Mauff) er så kanakas at han gulper hver gang han forsøker å åpne munnen. Victoria på sin side er lei av å være pliktoppfyllende og alene. Hun blir umiddelbart tiltrukket av det fandenivoldske fjolleriet som tilsynelatende er guttegjengens eneste drivkraft og Sonnes sanne talent.

Denne første delen av filmen driver omtrent like formålsløst fremover gjennom natten som hovedpersonene selv. Kraften kommer fra det ulmende svermeriet mellom Sonne og Victoria, fyrt opp av spenningen ved å flørte på et fremmedspråk og beruselsen over å gi faen i morgendagens humørløse virkelighet.

 

Hendelse ved bank. Den kommer tidsnok. Hovedpersonene har ikke engang fått lagt seg (søvn i sanntid på film er et domene forbeholdt Andy Warhol) før alvoret tar over, og filmen får en klart definert retning, samt et langt høyere tempo. Her er også filmens akilleshæl. Bruddet som forvandler historien til en bankranthriller er omtrent umulig å motivere, og enda vanskeligere for publikum å akseptere. Men muligheten til å bli med på forberedelsene og den panikkartede gjennomføringen av et væpnet ran mens kamera ruller uten klipp, er grunn god nok til å neglisjere mistroen som uvilkårlig skriker etter vår oppmerksomhet. Resultatet helliger middelet.

Regissør Schippers store bragd er at han i denne fasen av filmen makter å få oss til fullstendig å glemme at alt foregår i én tagning. Kanskje er det nettopp filmens spesielle innspillingsform som gjør at den fungerer så bra? Er éntagningsmetoden vel så mye en hjelp som en hindring?

 

Perfekt kladd. For filmskapere med stramme budsjetter er innspillingsforberedelsene det første stedet som blir kuttet. Slik får skuespillere og regissører minimalt med tid til å bearbeide og finpusse rollefigurer, konfliktoppbygging og relasjoner. I En natt i Berlin ligger derimot store deler av produksjonsbudsjettet i nettopp øving og sliping. Trolig er det enklere å oppdage svakheter hvis filmen innøves som en sammenhengende helhet gang på gang. Når ingenting kan fikses og maskeres senere, må kladden være upåklagelig.

I en digital tid der alt kan reduseres til retusjerbare piksler, er det noe forfriskende gammeldags over En natt i Berlin. Det er filmproduksjon uten kulehode og rettetast.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.