Annonse
00:00 - 25. september 2015

Tunnelsyn

Det kiler ikke nok i magen, men det holder jo for dem som er så små. For oss voksne, derimot.

Venner for livet: Manus og regi er så som så, men Knutsen og Ludvigsen er som skapt for film. Foto: Tordenfilm/Qvisten Animation/Norsk Filmdistribusjon
Annonse

anmeldelse

Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin
Regi: Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans 1 t. 15 min. Premiere 25. september.

Vil man tjene penger på familiefilmer, er det fornuftig å henvende seg til instansen som betaler inngangsbilletten: mor og far. Pixar har lenge skjønt dette: hele deres forretningsmodell baserer seg på at foreldrene selv gleder seg til – og ikke aller nådigst tvinger seg gjennom – halvannen time i kinosalen.

Konseptet er tilsynelatende enkelt: etablér en original, medrivende historie, der humoren først og fremst er myntet på det eldre publikummet, mens spenningen og de mest flåsete sprellene er ment å treffe de yngre. I Norge har markedet for denne typen filmer vært merkelig uutnyttet, med Flåklypa Grand Prix (1975) og Jul i Flåklypa (2013) som solide unntak. Hvor krevende balansegangen mellom de ulike målgruppene kan være, illustrerer den ujevne animasjonsfilmen Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin.

 

Peter Pan-syndromet. Det finnes neppe noen norske artister som har hatt et like fast grep om oppveksten til vår tids småbarnsforeldre som Knutsen og Ludvigsen. I stedet for å henvende seg til stadig nye kull av barn, valgte opphavsmennene Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen en monogam relasjon til generasjonen som vokste opp med dem, godt hjulpet av at den samme aldersgruppen mer enn gjerne trykket til seg barnepopulærkultur i moden alder.

Slik sett er trolig nysgjerrigheten for filmen større blant publikummet til Øya enn Miniøya. Dette kan bli en hemsko for Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin. Hvilke foreldre løser billett til en familiefilm uten drahjelp nedenfra? Selv de beste Pixar-produksjonene er avhengig av at barna haler i skjørtekanter og skjorteflak. Kanskje er det derfor de voksnes preferanser blir så mangelfullt ivaretatt i Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans’ nye animasjonsfilm om de to små fyrene som bor i en tunnel.

Manuset fremstår som en fiskenot full av godt lagrede og mer eller mindre absurde innfall.

Regissørene, og manusforfatterne Øystein Dolmen og Thomas Moldestad, presenterer en irriterende uoppfinnsom grunnhistorie. Den kortvokste og maktsyke skurken Rasputin er på jakt etter verdensherredømme, og kidnapper en motvillig vitenskapsmann for å utvikle et serum som får alle til å blindt adlyde despotens kommandoer. Knutsen og Ludvigsen tar på seg oppdraget å redde professoren etter at hans datter Amanda regelrett dumper ned i fanget på dem. En såpass utslitt struktur er avhengig av tøylesløs idérikdom, overraskende fortellergrep, og en humor hvis referanser og satire føles relevante og treffende.

 

Råtten fisk. Dessverre innfrir Knutsen & Ludvigsen – under tvil – kun på det første. Regien er merkelig uinspirert: i filmens crescendoer klippes det for eksempel gjentatte ganger til et fredelig sted umiddelbart før våre venner kommer togende inn i bildet og bryter harmonien.

Vitsene bygger på forvirring om hvor mye klokken er og at Bergen er et fryktelig sted. Manuset fremstår som en fiskenot full av godt lagrede og mer eller mindre absurde innfall. Det halvdøde innholdet tømmes ut på kinoduken og svømmer kraft- og retningsløst rundt i sirkel.

Det er leit at såpass sentrale elementer svikter, for her er uansett mye å glede seg over: Den usedvanlig fengende musikken har fått en plettfri oppdatering av Kåre Chr. Vestrheim, animasjonen er gjennomgående overbevisende, og de to tittelrollefigurene viser seg som skapt for film: Knutsen som det vilt optimistiske følelsesmennesket, og Ludvigsen som en mer analytisk og selvgod variant.

Det er umulig ikke å bli glad i dem, og de klarer ikke annet enn å elske hverandre. Romansen topper seg i en fabelaktig scene akkompagnert av duoens kanskje aller fineste låt: Savnevise.

«Norsk film har hevet seg», sier Knutsen på et tidspunkt. Men det er først og fremst musikken som gjør Knutsen & Ludvigsen verdt å se. Innholdet ellers er like rotete og forutsigbart som det meste av norsk filmhistorie.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse