Annonse
00:00 - 04. september 2015

Tikker som en klokke

Hva er vel fem år i en evighet av voksenpop? Det klinger blankt, dyrt og strømlinjeformet når a-ha vender tilbake.

Maksimalister: A-ha har alltid vært best på sitt mest påståelige og ironifrie. Foto: Just Loomis
Annonse

Det virker ikke lenge siden jeg og kompis Sonny befant oss i en krøkkete hamburgerklem med en full skotte og gjeng kols-syke husmødre fra Kiel. De skarpe lysene var kommet på, og innsiden av Oslo Spektrum viste seg fra sin grelleste side. Tårene hadde størknet på de rødsprengte kinnene til vår nye venn fra Aberdeen. Konfettien lå i store hauger. Ingen hadde røyk. Eventyret om a-ha var avsluttet, og desembernatten var mørk for oss alle. Trodde vi i hvert fall.

Nyheten om a-has tilbakekomst, under fem år etter konsertene i Spektrum, har kanskje ikke skaket jordens grunnvoller, men kom nok overraskende på mange. Siden det første store comebacket med Minor Earth Major Sky i år 2000 har a-ha vært et band fullt av motsetninger. Folkelige og tilgjengelige på den ene siden, tilbakeholdne og humørløse på den andre. Det har vært mye silkedresser og dyre solbriller; påkostede videoer og store innspillings- og markedsføringsbudsjetter. Rykter om tarmskylling. Et popmaskineri uten sidestykke i norsk musikk. Vel har de fleste fått med seg at Paul, Mags og Morten ikke er verdens beste venner, men det har vært et klinisk og sterilt preg over både musikk og innpakning også. Mer fornuftig forretningssamarbeid enn romantiske pop-drømmerier. Tilsynelatende.

 

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.