Annonse
00:00 - 04. september 2015

Sorgarbeid

Moderne forskning bringer oss tilbake til erkjennelsen av et slags etterliv, skriver Lone Frank.

Savn: Lone Frank skriver her om sin avdøde mann. «løpet av dagen kunne jeg styre unna svarte hull med mosjonsøvelser på stuegulvet – antallet gjentagelser var alltid 56. Det antallet år han fikk». Foto: Sofie Amalie Klougart
Annonse

Tospors sorg

Forskergruppen European Association for Palliative Care arbeider med å få den nye sorgforståelsen – tosporsmodellen – innarbeidet i de anbefalingene som blir gitt.

Til Morten

 

«Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi kommer frem,» skriver den amerikanske forfatteren Joan Didion. Hennes bok The Year of Magical Thinking, om året etter mannen John Gregory Dunnes brå død, var det første jeg leste da jeg var i stand til å lese igjen. Det var flere måneder etter at jeg hadde stått ved en seng på Bispebjerg Hospitals palliative avdeling og merket at et menneske forsvant. Et halvt år med aggressiv kreft hadde gått, og nå avsluttet en sykepleiers morfinsprøyte sykdommens arbeid. Mannen som hadde vært min de siste 13 årene, var ikke der lenger.

«Livet endrer seg på et øyeblikk,» skriver Didion videre, og sånn var det. I det hele tatt viste overraskende mange av den åttiårige kvinnens erfaringer seg å speile mine egne. Det var den særegne smerten som ble fysisk, slo ut i kroppen og satte seg i ledd og muskler. Det var måten mat mistet sin appell på, og kilo etter kilo forsvant. Det var den uendelige utmattelsen. Og så var det den besynderlige og hardnakkede troen på at jeg på magisk vis kunne få ham tilbake, at han bare ikke kunne ha forsvunnet ut i luften.

Nå kan du godt komme hjem, hvisket jeg lenge ut i mørket ved sengetid, og lyttet etter inngangsdøren.

«Går det bedre,» spør folk meg, i et tonefall som ber om et «ja». Og på et punkt i samtalen kommer det uunngåelig noen velmente bemerkninger om at det selvfølgelig er en vanskelig tid, men at jeg nok skal komme meg videre.

Man bærer da rundt på sine døde, hvor skulle de ellers være?

Sorg er et ukjent sted, men vi bærer likevel rundt på forventninger til hvordan ting foregår her. Antagelsen – som også var min egen – er at man starter på bunnen av en dyp avgrunn, men langsomt kravler opp og følger en noenlunde jevnt stigende kurs som ender på overflaten. I noe som ligner et «før».

Så hvordan kunne det ha seg at kurven føles underlig sagtagget? Savnet som ikke ble svakere, men tvert imot sterkere på den andre siden av de to første månedene. Og avgrunnen, som med mellomrom og selv etter ni måneder stadig åpner seg så jeg kan innta min plass.

«Ideen om sorgarbeidet har dominert hovedparten av det kliniske og forskningsmessige arbeid siden Freuds essay Sorg og melankoli fra 1917,» skriver den amerikanske religionspsykologen Dennis Klass. Freud snakket i sin klassiske tekst om hvordan vår libido henger fast ved den avdøde og må frigjøres for å kunne gjeninvesteres et annet sted. Det var et kraftfullt bilde, og for ettertidens psykologer og psykiatere ble budskapet at sørgende måtte slite seg gjennom sorgen sin for endelig, på den andre siden, å kunne løsrive seg fra den døde. Lyktes det ikke, var det snakk om patologisk sorg.

Samme tankegang går igjen og forsterkes i de senere modellene som handler om særskilte stadier i sorgarbeidet. Særlig den sveitsiske psykiateren Elisabeth Kübler-Ross satte dype spor i den kollektive bevisstheten med de fem fasene hun introduserte i bestselgeren On Death and Dying fra 1969. Når sjokket melder seg, reagerer vi umiddelbart med benektelse, og beveger oss deretter gjennom faser med raseri, forhandling og nedtrykthet, før vi ender i aksept – tolket som en løsrivelse.

«Ethvert naturlig og normalt menneske vil, når det rammes av et tap, gå fra sjokk og hele veien til aksept,» uttalte Kübler-Ross i et intervju i 1981. Og selv om hverken hun eller Freud bygget på egentlige data, ble deres fornemmelser til kanonisert praksis i det markedet for sorgrådgivning som vokste frem fra 1970-tallet.

 

Man kan si at det er modernismen som slår gjennom her. Religiøse forestillinger om et etterliv blir lagt i graven, og man kan ikke som tidligere regne med å se sine døde igjen på den andre siden. Når man vet at døden virkelig er slutten, er den logiske følge at man rive seg løs fra dem man mister.

For meg fremsto det som en syk tanke. Man bærer da rundt på sine døde, hvor skulle de ellers være? Mannen jeg kjente så godt, sitter uvegerlig fast i min bevissthet og er der fra det øyeblikket jeg slår øynene opp om morgenen. Noen ganger svært tett på, som om han er i rommet ved siden av, til tider fjernere og i form av minnebilder som viser seg. Den spesielle måten han kunne sitte på sengekanten på og si «skatt». Den fullstendig overgivne latteren hans.

Fortsatte bånd, heter det i moderne sorgforskning, og deres inntreden utgjør det første markante bruddet med fortiden. En milepæl er antologien Continuing Bonds: Another View of Grief fra 1996, som samler studier av forskjellige kulturers omgang med sorg og grundige empiriske studier av sørgende som har mistet nære familiemedlemmer.

Psykologene Phyllis Silvermann og Stephan Nickman følger en stor gruppe barn og viser hvordan de konstruerer en rolle for sine døde foreldre og fortsetter å ha et aktivt mentalt forhold til dem. Studier av enker og enkemenn avslører at de selv årevis etter et tap ikke har sagt farvel til den døde. Et flertall forteller hvordan de lever med fornemmelsen av en slags tilstedeværelse – for noen til og med på kanten til hallusinasjon – og at den døde på sitt vis inngår selv i nye ekteskap. Det handler ikke om fastfrosne minner, men om et virkelig forhold som utvikler seg over tid.

De fortsatte båndene er bygget inn i den nye sorgforståelsen. En forståelse som ennå ikke har banet seg vei inn i kulturen, men som har inntatt profesjonelle kretser, og som endelig bryter med ideen om det lineære og avsluttede sorgforløpet.

Tosporsmodellen ble introdusert i 1999, og er utviklet og formulert av de nederlandske psykologene Margaret Stroebe og Henk Schut. For å erstatte spekulasjoner med evidens bygget de to opprinnelig på data fra mange kilder, og har hele tiden siden arbeidet med å etterprøve sin modell.

Til sammen peker en mengde analyser på at sorg er en stadig veksling mellom to mentale spor – henholdsvis tap og gjenopprettelse. I det ene sporet vender man seg inn i selve savnet og alt som gjør vondt, men man på det andre vende seg mot utfordringene med å skulle leve et liv uten den andre. I dag erkjenner man at sorg forløper individuelt og ikke følger noe manuskript. Men som Stroeber og Schut uttrykker det: «Et viktig postulat i modellen er at en veksling mellom de to sporene er nødvendig for en håndtering som tilpasser seg etter forholdene.»

 

Lenge håndterte jeg ikke noe som helst. Dagene gikk med til å ligge i en sofa og la radio eller fjernsyn gå for lydens skyld. Alle tanker klebet seg til mannen – hans sykdomsforløp og det groteske forfallet, det desperate og plutselige dødsfallet en tidlig morgen. Urimeligheten i det hele. Savnet slo inn over sofaen i bølger, og den virkeligheten som banket på med en tvungen flytting og en stygg arvesak, kunne jeg ikke ta meg av.

«Når blir sorg patologisk,» spurte jeg etter et par måneder den psykologen som palliativ avdeling hadde sendt.

«Vi snakker ikke lenger om patologi,» svarte han, «men om komplisert sorg.»

Visse psykiatere har ikke desto mindre foreslått å betegne tilstanden som en særskilt lidelse, og folkene bak den store amerikanske diagnosemanualen DSM-5 vurderer å gi den diagnosestatus. Det regnes som komplisert sorg når man etter mer enn seks måneder fortsatt er så medtatt at man ikke kan fungere i hverdagen og gjenoppta nødvendige gjøremål. Det er mennesker som er kjørt fast i ett spor – enten kan de bare orientere seg mot tapet sitt, eller de evner ikke å anerkjenne tapet og bruker all energi på å unngå sorgen. Symptomene veksler, men de får overtaket og stiller seg i veien for et liv. Fenomenet ser ut til å ramme mellom 10 og 15 prosent av de etterlatte, og foreløpige undersøkelser peker på noen risikofaktorer. Det er blant annet å være kvinne, pessismistisk innstilt, ha tidligere diagnostiserte depresjoner og et høyt stressnivå.

Jeg kan svare ja på alle punktene, men jeg har likevel unngåttt den kompliserte sorgens hengemyr. Jeg opplever tunge dager, jeg gråter jevnlig, men jeg kan gå på jobb igjen, og jeg er i stand til å tenke på andre ting. Av og til har jeg dårlig samvittighet for det – jeg elsket ham jo og burde ikke kunne unnvære ham – men forskere ville kalle meg resilient, motstandsdyktig. Hvorfor?

«Personlighet forutsier bare omkring ti prosent når det gjelder resiliens,» sier sorgforsker George Bonnano ved Columbia University, i boken The Truth About Grief fra 2011. «Å ha penger hjelper, et sosialt nettverk hjelper, men det finnes ikke én ting som er den avgjørende faktoren.»

Jeg har hverken penger eller noe overveldende sosialt nettverk, men jeg kjenner igjen en faktor som Michael Norton og Francesca Gino fra Harvard Business School beskrev i Journal of Experimental Psychology i 2014. De to finner at de sørgende som er mest emosjonelt motstandsdyktige, er veldig forskjellige, men har én ting felles: Ritualer. Små, private handlinger som er ladet med betydning og er med på å skape en slags orden i et mentalt kaos.

I tiden etterpå tenkte jeg ikke på det som ­ritualer, men det var ting jeg gjorde. Igjen og igjen lot jeg Leonard Cohen brumme seg gjennom en bestemt sang, mens jeg hylte meg til utmattelse uten hensyn til naboer og forbipasserende. Etter det fikk jeg sove. I løpet av dagen kunne jeg styre unna svarte hull med mosjonsøvelser på stuegulvet – antallet gjentagelser var alltid 56. Det antallet år han fikk.

 

«Tanken om at sorg kan være et nyttig biologisk trekk, formet av naturlig utvelgelse, virker både absurd og en smule kaldt,» skriver den amerikanske legen og evolusjonsbiologen Randolph Nesse.

Jeg gir ham rett. Tanken virker nærmest kynisk – særlig når man selv står midt i det. Det er vel himmelropende åpenbart hvorfor vi sørger. At sorg, uansett hvor smertefull og biologisk kostbar den er, ganske enkelt er den uunngåelige bivirkningen av kjærlighet.

Noe lignende hevder den britiske psykologen John Archer i The Nature of Grief fra 1999. Sorgens reaksjoner følger av selve vår evne og trang til å skape bånd til andre mennesker, og er altså en omkostning vi betaler for å være hypersosiale flokkdyr.

Feil, argumenterer Randolph Nesse. Sorgen er en klar evolusjonær tilpasning, som har vært en overlevelsesmessig fordel. Sorg er trolig ikke noe unikt menneskelig, men forekommer hos mange dyr, fordi den kan være en meget effektiv læremester. Det intense ubehaget ved å miste noen har tilbake i evolusjonens dyp fått oss til å lete etter avkom som ble borte, og til aldri mer å slippe en unge av syne ved et vannhull når man først en gang hadde opplevet at en ble tatt av en krokodille.

Det er for mekanistisk, svarer den unge psykologen Bo Winegard og tre kolleger fra Florida State University. De argumenterte i fjor i Personality and Social Psychology Review for at sorg er utviklet som et sosialt signal. Evnen til å sørge har sagt til mennesker omkring en – både eksisterende og potensielle partnere og sosiale forbindelser – at man er i stand til å skape tette og forpliktende bånd. Det har vært et tegn på at man er verdt å satse på.

 

Men hvorfor virker da sorg så provoserende og skremmende på oss? Det er ikke noe som i like stor grad som et dødsfall kan få venner og bekjente til å trekke seg ut i periferien og ha det travelt. Tanken på å bli utsatt for et annet menneskes gråt og fortvilelse er sterkt ubehagelig for de fleste i vår kultur.

Det aner meg at mye av dette handler om motviljen mot selve døden. Vi evner å leve med en liten hverdagsillusjon om at vi med den rette levemåten og behørig medisinsk behandling kan utsette slutten – kanskje unngå den helt. Døden føles som en urimelighet.

«Vi opplever at folk blir dypt overrasket over sorgen, fordi de er helt uforberedt,» forteller Jorit Tellervo fra Videncenter for Rehabilitering og Palliation. «Vi er oppflasket med de gamle klisjeene om å komme over og komme videre. Vi tror at vi ikke skal snakke om den avdøde, fordi det ripper opp i smerten. Men vi bør snarere være nærværende og nysgjerrige overfor den sørgende – det bringer den døde tettere på.»

Selv er jeg blottet for religiøse tendenser og har aldri trodd på et liv etter døden. Men jeg ser en pen ironi i den store dreiningen sorgforståelsen har gått gjennom siden Freuds ideer om endelig avskjed. Og i at moderne forskning bringer oss tilbake til erkjennelsen av – i hvert fall et slags – etterliv. Sorg er et ukjent sted inntil vi når frem. Det er til tider tøft, men det er likevel et sted der vi kan lære å leve – også med våre døde.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»