Annonse
00:00 - 18. september 2015

Skyld, ansvar og dugnad

Erkjennelse av ansvar er blitt nær identisk med uansvarlig retorikk.

På vei: Migranter på den greske øya Kos går i land på en ferje som skal ta dem til Aten. ⇥Foto: Win McNamee / Getty Images
Annonse

Er det Europas plikt å ta imot alle migranter fra Midtøsten og Afrika? EU og mange statsledere forteller oss at ja, det er vår plikt. Stadig flere skal tas imot, og flest mulig skal kalles flyktninger, for da skapes de riktige holdningene. Media følger opp. Forsiden i The Economist 25. april i år: «EUROPE’S BOAT PEOPLE. A moral and politial disgrace.»

Også på slutten av 1970-tallet var det tale om båtflyktninger. De kom fra Vietnam og var derfor Vietnams båtflyktninger. I dag skal det være omvendt. For vi har et politisk pålagt verdensbilde som tilsier at Europa har skylden og ansvaret. FN mener at EU gjør altfor lite. EU sier seg enig. EU beklager at ikke alle land er like enig.

Det er en selvfølge at vi gjør det vi kan for å redde mennesker fra å drukne. Det er ingen selvfølge at man samtidig lar folk i Midtøsten og Afrika forstå at nå er det bare å komme. Alt vil bli bra. Man skal bli reddet. Det er god plass i Tyskland og Sverige. Dette er også en omvendt verden: erkjennelse av ansvar er blitt nær identisk med uansvarlig retorikk.

Kiplings ord om den hvite manns byrde har fått ny aktualitet, idet Europa bærer byrden av sin imperiale fortid.

Hvis man virkelig vil gjøre noe for å hindre flere tragedier i Egeerhavet, hvorfor kan ikke Nato-landene Tyrkia og Hellas gå sammen om å stanse de livsfarlige båtturene, i hvert fall forsøke? Nei, utenkelig. Det vil sende et signal om at flyktninger ikke er velkomne.

Et essay i Der Spiegel 30/2015 bar overskriften Seid endlich still – Vær endelig stille. Temaet var motstand mot flyktninger/innvandrere. Man skal være stille. Fra høyeste hold er det lansert et nytt dannelseskonsept for tyskerne, de skal utvikle en velkomstkultur. Den som ikke er villig til å ønske 800 000 migranter velkommen i år, eller på en eller annen måte ytrer skepsis, blir fort anklaget for å være medskyldig i morderiske angrep på asylmottak.

Kiplings ord om den hvite manns byrde har fått ny aktualitet, idet Europa bærer byrden av sin imperiale fortid. Sant nok, England og Frankrike delte krigsbyttet etter det Ottomanske rikets fall i 1918. Syria til Frankrike, Irak til England, grovt sagt. Følgelig kan man si at den fortvilte situasjonen i disse landene har noe med Frankrike og England å gjøre. Invasjonen i Irak, bombingen av Libya har bidratt til å gjøre galt verre.

Tyskland har ikke vært med på de seneste innblandingene, men Tysklands skyld er større, og erkjent. Tyskland bærer på et gigantisk skyldkompleks. Er landets skyld så dyp at det bør omformes til en hittil ukjent type etnisk konglomerat? Vil det bli et bedre, et fredeligere land? Ennå lyder det litt eventyrlig, men dette er en realistisk problemstilling, gitt dagens tyske innvandringspolitikk. Spørsmålet er hvor langt den tyske lydigheten rekker. Det er usannsynlig at Der Spiegel får fullt gjennomslag for sin oppfordring til stillhet. Det er uansett usannsynlig at Tyskland går til grunne.

Det blir ikke forlangt av folk i andre verdensdeler, verken i Asia eller i Afrika, at en nasjonalstat skal omformes til noe mer tidsmessig flerkulturelt. Japan gjør det ikke, heller ikke Thailand eller Indonesia. Anta at folk i Tokyo, Bangkok og Jakarta ble fortalt av Statistisk sentralbyrå at i 2040 vil byene ha mellom 40 og 56 prosent innvandrere, mange av dem hvite og kristne. Anta at innbyggerne i Tokyo, Bangkok og Jakarta sterkt motsetter seg utviklingen. Ville de blitt kalt rasister?

Antakelig har vi å gjøre med nemesis for europeisk verdensherredømme gjennom flere århundrer. Aksepten av denne nemesis er godt forberedt i den skyldbevisste europeiske sjel. Norge har ikke like mye skyld, kanskje. Men hvite i huden, det er vi, og dugnad, det har vi. Det er et trylleord i norsk politikk. Så nå skal Norge være med på dugnaden, som kan vise seg å bli nokså permanent. Eller – er det rimelig å anta at dagens folkevandring vil opphøre av seg selv? Paul Collier, kjent forsker på fattigdom, ser det annerledes i Exodus, utgitt 2013.

Dersom Colliers analyser har noe for seg, er det rimeligere å anta at vi står i startfasen til en langvarig folkevandring fra fattige og vanstyrte land, primært i Afrika. Europa kan ikke forhindre en viss uregulert innvandring, i tillegg til flyktninger som skal tas imot i henhold til etablerte forpliktelser. Trenger man i tillegg oppfordre mennesker til å legge ut på den livsfarlige ferden? Fordi Europa trenger mer arbeidskraft, det vil si en svart underklasse som gjør de velkjente drittjobbene?

Slike spørsmål står ikke på dagsordenen. Det later til at nyhetsredaksjonene hjemsøkes av en slags kollektiv angst: Det er nok lite som skal til før folkets mumlende rasisme og latente hat farer opp. Følgelig må man være forsiktig, alle mest i oppslag og overskrifter. Der skal det ikke lefles med skepsis. Det er uansett så få som kommer hit. Bedre å skrive om dugnad.

Kjell Madsen, Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»