00:00 - 11. september 2015

Å skille seg ut i mengden

Farao tråkker i velkjent pop-terreng, men klarer akkurat å tilføre nye fargenyanser til tonene.

Kald og klar: Kari Jahnsen opptrer under artistnavnet Farao. Foto: Karl Erik Brøndbo

Det kan ikke være enkelt å lage nordisk pop om dagen. Ikke bare har navn som Susanne Sundfør og Highasakite bevist at popens tidsånd handler om mer enn å tilfredsstille den store glade massen. En mengde jazzmusikere har entret samme scene, vridd og vendt på sjangerbegrepet og skjøvet det i stadig nye retninger. Som lytter sitter man igjen som et bortskjemt barn med en ekspanderende sult etter nye sounds, banebrytende synthlinjer og innovative lydeffekter. Det er lett å kjede seg.

Og jeg må innrømme at denne umetteligheten streifet meg første gang jeg så Kari Jahnsen, under artistnavnet Farao, spille på Bylarm i 2014 – året den norske popen virkelig hadde stadfestet sin revolusjon. To år tidligere hadde hun bemerket seg i Urørtfinalen og gitt ut sin første selvtitulerte EP. Musikken var vakker, men den slo meg ikke som overraskende vakker. To minutter ute i kulden, og det hele var glemt. Og da hun litt senere lanserte slippdato for sitt nye album Till It’s All Forgotten, var det vanskelig ikke å stille spørsmålet: Vil dette albumet skille seg nevneverdig ut i det nordiske poplandskapet?

 

Annonse