Borgerkrigen i Syria har vart i over fire år. 250 000 mennesker er drept, over ti millioner er på flukt. Strømmer av desperate mennesker er på vei mot Europa. En terrorgruppe har laget sin egen stat. Hvordan kan galskapen stanses?
Vladimir Putin har en plan, og ved første øyekast virker den besnærende fornuftig. De moderate opprørerne må først samarbeide med Assads regime om å bekjempe terroristene i IS. Så må de ble enige om en felles plan for hvordan Syria skal styres, gjennom en prosess hvor også Assad selv må delta. For å få dette til, må alle de relevante stormaktene gå sammen om støtte til en slik fremgangsmåte, og hjelpe Assad og opprørerne med å bekjempe IS militært. Planen har han reklamert for gjennom intervjuer og diplomatiske fremstøt den siste tiden. Til uken reiser han til FNs generalforsamling, trolig for å legge frem sine visjoner der, og han har bedt om et møte med USAs president Barack Obama – som ikke har villet snakke med ham på over ett år.
Vladimir Putin er en smart politiker. USAs plan for Syria er en fiasko. Et år med bomber mot IS har knapt endret forholdene på slagmarken. Fire milliarder kroner ble for et år siden satt av til å trene opp over 5 000 syriske opprørere til å kjempe mot Assad. Fire eller fem soldater er kommet gjennom programmet og er nå i felten, opplyste de ansvarlige i USA forrige uke. Mens USA har brukt ett år og én milliard kroner per soldat, har Russland brukt noen dager og noen millioner på noe som har potensiale til å endre styrkeforholdet i Syria dramatisk. Nærmere tretti jagerfly er skipet inn i Syria via den russiske marinebasen langs den syriske kysten. I tillegg har Russland sendt inn mengder av våpen, og en god del soldater. Offisielt skal de brukes til å hjelpe Assad med å bekjempe IS, torsdag meldte Reuters at Russland er klar til å bombe IS på egen hånd i løpet av kort tid dersom USA ikke slutter seg til Putins plan om en felles innsats. Men det russiske utstyret kan like gjerne brukes mot de USA-støttede opprørerne.
Vladimir Putin er en skurk. I over et år har han holdt liv i en krig i Ukraina. Nå gir han nytt liv til en diktator som de siste månedene har tatt livet av ti ganger så mange uskyldige syrere som IS, ifølge tall fra Syrian Network for Human Rights. Samtidig utnytter Putin Vestens forståelige motvilje mot å involvere seg militært i Syria til selv å styre krigens utvikling. Parallelt går han på offensiven for å fremstå som mannen med en diplomatisk løsning. Og han kan på toppen av det hele prøve å få sanksjonene mot Russland hevet i bytte mot sin konstruktive rolle i Syria.
Hva skal en gjøre med en slik mann? En kommer ikke rundt å snakke med ham. Fakta på bakken kan ikke forandres gjennom moralske fordømmelser av Assads brutalitet og Putins inngrep. Krigen i Syria kan ikke få en politisk løsning uten at det sittende regimet og de mange opprørsgruppene på et eller annen vis blir enige om en fremgangsmåte. Dette kan ikke skje uten at USA og Russland begge er involvert diplomatisk, slik de begge er involvert militært på hver sin side nå.
Å snakke betyr ikke å anerkjenne. Ingen bør la seg lure av Putins prat. Men han er nå en gang president i Russland, og president Assads viktigste støttespiller. En samtale mellom presidentene Obama og Putin i New York til uken vil ikke få slutt på krigen i Syria. Men det vil være en nødvendig begynnelse.
IAI