Annonse

Annonse

00:00 - 02. oktober 2015

Nedlatende og upresis kunstkritikk

I sin kritikk av årets høstutstilling i Morgenbladet 18. september skriver Oda Bhar at hun savner provokasjoner, burleskheter og politisk opprør. Hun mener verkene som er representert på årets høstutstilling er for perfekte, og at utstillingen mangler friksjon. Hun kan ikke tro at kunstnere er så kjedelige og introverte, spesielt i en verden som brenner.

Nei, årets høstutstilling er ikke spesielt burlesk eller umiddelbart provokativ, men utstillingen speiler faktisk kunstfeltet, og mye av den norske samtidskunsten er ganske stille, innadvendt og subtil. Slik har det vært en stund. Det er absolutt interessant å se på hvorfor det er sånn, og hva som gjør at kunstnerne ikke står på barrikadene. Det kan også være interessant å diskutere i hvilken grad kunstrommet i det hele tatt egner seg for politisk aktivisme (vi antar at det er aktivisme Bhar mener – et politisk opprør kan neppe springe ut av en kunstutstilling).

Det er ikke spesielt fruktbart å angripe kunstverk på den måten Bahr gjør.

Uansett, erfaringen viser at aktivismen lett mister sin brodd når den tas inn i gallerirommet. Et eksempel er Forget Fear, den syvende Berlin-biennalen i 2012, kuratert av polske Artur Zmijewski, som nettopp ble angrepet for å være nok et velmenende forsøk på en overskridelse som likevel i siste instans ble sugd opp av kunstmaskineriet.

Bhar spekulerer i juryens preferanser og mistenkeliggjør den for ikke å vise det tverrsnitt av norsk samtidskunst som hun mener Høstutstillingen burde presentere. Når hun skriver «som storpolitisk alibi har juryen valgt…» insinuerer hun at juryen har en forkjærlighet for det formale og tekniske og er uten interesse for verden rundt seg. Med andre ord: når juryen inkluderer det hun betegner som et «knippe flyktningrelaterte verk» er det for ikke å bli gjennomskuet av sine kritikere.

Dette stemmer ikke. Årets høstutstilling rommer flere komplekse, dyptloddende verk som setter spørsmålstegn ved politiske systemer, genusnormer og tilvante måter å betrakte omgivelsene på. Det politiske i utstillingen kommer ikke til uttrykk gjennom «dristige provokasjoner», men gjennom mer subtile og stillfarne gester.

Den skikkeligheten som Bhar kritiserer utstillingen for, og som hun kaller «innadvendt perfeksjon», kan like gjerne være et uttrykk for en livsholdning der ting tas på alvor. Å bruke lang tid, å være tålmodig, å gjøre ting ordentlig, med varhet og innlevelse, er kanskje like nødvendig i en verden som står i brann som det å starte flere branner. Det stille, langsomme arbeidet kan ha like mye kraft til å forandre som noe som er utført i rask affekt.

Det er ikke spesielt fruktbart å angripe kunstverk på den måten Bhar gjør i sin kritikk. En kunstkritikk bør ha en form for respekt for den kunsten den kritiserer, uansett om kritikeren liker den eller ikke. Når Bhar for eksempel skriver om Dag Nordbrendens prosjekt er tonen ganske foraktfull. At det Nordbrenden tar for seg skulle være uttømt fordi Marit Eikemo for seks år siden skrev en essaysamling kalt Samtidsruinar, eller fordi det også finnes andre kunstnere og forfattere som interesserer seg for forlatte bygninger, er søkt.

Fjorårets arkitekturbiennale i Venezia handlet i stor grad om etterbruken av bygningskomplekser som av ulike grunner er blitt forlatt. Det gjør ikke Nordbrendens verk mindre interessant. Prosjektet hans rommer mange lag. Man ser et plastikkbanner av et vakkert anlagt boligkompleks i Brasil, med bassenger og rennende vann – et sted der forfrosne nordmenn kan få oppfylt drømmene sine om en behagelig og komfortabel alderdom. Så kommer finanskrisen, utbyggingen stopper opp, og komplekset blir stående og forfalle, som et stygt sår i ødemarken, inntil naturen kommer og tar alt tilbake.

I disse tider, hvor millioner av mennesker er på flukt og samtidig beskyldes for å være lykkejegere, er dette et prosjekt som på en slående måte setter tingene i perspektiv. At det stedet solhungrige nordboere kjøper seg inn i, faktisk befinner seg på den andre siden av kloden, i noen andre menneskers land, setter ingen stopper for begjæret – har man penger, har man også retten til å oppfylle drømmene om et bedre liv.

Bhar kritiserer videre flere av verkene med nedlatende kommentarer: figurative tegninger i skjøre gråtoner er per definisjon helt uinteressante, de abstrakte arbeidene avfeier hun som vintage-kjærlighet. Bhar viser dermed liten forståelse for denne typen verk, og avslører et ganske snevert kunstsyn. At hun har behov for å skrive nedlatende om det hun ikke synes er interessant, er forunderlig. Hvor leder egentlig en slik type kritikk? Hva gjør den for kunsten, eller for kunstkritikken? Ikke særlig mye.

Figurativ tegning, abstrakte komposjoner i to- og tredimensjonal form med referanser til tidlig modernisme og granskende blikk på kapitalismens etterlatenskaper finnes det rikelig av blant norske kunstnere idag. Enten Bhar liker det eller ikke.

Beate Petersen er billedkunstner og medlem av den nasjonale jury.
Vanna Bowles er billedkunstner og leder av den nasjonale jury.

Annonse

Mer fra Ideer

Jeg vil på det sterkeste tilbakevise at jeg har sendt e-poster som kan virke støtende på Siri Vike.