Annonse
00:00 - 02. oktober 2015

Min, din eller vår ensomhet?

En politisk mobilisering mot ensomhet er et håpløst prosjekt. Kanskje forventer vi i dag generelt for mye varme i det sosiale rommet, skriver Lars Svendsen.

Hvorfor så vond: Ensomheten forteller noe om meg selv, om min plass i verden, skriver Lars Svendsen. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Serie: Ensomhet

 Ensomhet er noe av det moderne mennesker frykter mest. Morgenbladet utforsker ensomhet som tabu og folkehelse­problem.

Tirsdag 6. oktober møtes Lars Svendsen og Bent Høie til debatt om ensomhet i Morgenbladetsalongen. Geir Gulliksen leser.

Hør podcast og les essays av Geir Gulliksen, Eline Lund Fjæren, Trond Berg Eriksen, Karl Ove Knausgård og Marit Eikemo på morgenbladet.no

I en viss forstand er vi alle alene. Denne tanken slår Celia i T. S. Eliots Cocktailselskapet (1949) etter at hennes elsker Edward beslutter å gå tilbake til sin kone. Hun sier at bruddet ikke bare har gjort henne alene nå, men snarere har gjort henne bevisst at hun alltid har vært alene, at hun alltid vil forbli alene, at det var en bevisstgjøring ikke bare om hennes forhold til Edward, men til ethvert menneske, at alle mennesker er alene, at de lager lyder og mimikk, og tror at de snakker til og forstår hverandre, men at dette i realiteten er en illusjon. Selv om Celia bruker ordet «alene», er det ensomhet hun beskriver, den smertefulle følelsen av ikke å være tilknyttet andre.

Selvet er, som Søren Kierkegaard formulerer det, et forhold som forholder seg til seg selv, men det forholder seg også til andre selv som forholder seg til ens eget selv. Vi har en evne til å tenke over hva andre tenker og føler om oss, og det betyr noe for oss hvordan andre vurderer oss. Opplevelsen av ikke å være verdig andres oppmerksomhet eller ikke å evne å knytte seg til dem er også ødeleggende for selvforholdet.

Det kan skilles mellom kronisk, situasjonsbestemt og flyktig ensomhet. Kronisk ensomhet er en tilstand hvor man opplever en vedvarende smerte på grunn av utilstrekkelig tilknytning til andre. Situasjonsbestemt ensomhet skyldes endringer i ens liv, som at en nær venn eller et familiemedlem dør, et kjærlighetsforhold tar slutt, og så videre. Den flyktige ensomheten kan komme over oss når som helst, enten vi er på fest omgitt av mange andre eller alene hjemme.

 

Ensomhet er en sosial abstinens: en følelse av smerte som forteller oss at vårt behov for relasjoner til andre ikke er tilfredsstilt. Denne sosiale smertefølelsen er beslektet med fysisk smerte og synes også å følge de samme nevrale banene. Det er for øvrig foretatt studier for å se om medisiner mot fysisk smerte kan redusere sosial smerte, og svaret er at de faktisk gjør det. Det betyr selvsagt ikke at Aspirin er løsningen på ensomhetens problem.

 

Ensomhet er en sosial smerte, og denne smerten blir ekstra prekær når den blir sosialt synlig.

Et gjennomgående trekk ved mennesker som i ulike undersøkelser svarer at de føler seg ensomme «ofte» eller «svært ofte», er at de ikke tilbringer mer tid alene enn dem som svarer at de ikke føler seg ensomme. Å være alene og å være ensom er både logisk og empirisk uavhengig av hverandre.

Å være ensom eller ikke-ensom er en egenskap som har en tendens til å være stabil over tid. Selvsagt blir ensomhetsfølelsen påvirket av endringer i ytre omstendigheter, men for mange er graden av ensomhet den samme selv om livsomstendighetene endrer seg betydelig. Det tilsier at ensomheten for disse avhenger mer av deres individuelle disposisjoner enn av ytre omstendigheter.

Følelsen av ensomhet kan vedvare selv om man tilsynelatende er tilknyttet andre, som del av et sosialt fellesskap og med nære fortrolige. Selve behovet kan være så stort at det aldri kan bli tilfredsstilt. Kronisk ensomme har høyere forventninger til mellommenneskelige relasjoner enn hva ikke-ensomme har. De er sosiale perfeksjonister som stiller høyere krav enn andre både til seg selv og andre i sosial interaksjon. De blir også oppfattet mer negativt enn ikke-ensomme av andre, og denne effekten er sterkere hos ensomme enn hos ikke-ensomme. De ensomme er altså mest negative i vurderingen av ensomme mennesker. Ensomme opplever også i større grad sine sosiale omgivelser som truende. Andre oppfattes som mindre pålitelige og støttende.

Det er påvist en klar korrelasjon mellom ensomhet og generalisert tillit: Jo mer tillitsfull du er, desto mindre ensom, og jo mindre tillitsfull, desto mer ensom. Evnen til å kunne stole på andre og evnen til å kunne knytte seg til dem er nært forbundne. Mangel på tillit fører til en varsomhet som undergraver den umiddelbarheten som er en viktig del av tilknytningen til andre. Som det heter i George Eliots Middlemarch: «Han stolte ikke på hennes hengivenhet, og hvilken ensomhet er mer ensom enn mistilliten?»

Sammenhengen mellom tillit og ensomhet kan observeres både på et individuelt og et statlig nivå. Land der borgerne har høye nivåer av generalisert tillit, er gjennomgående land med relativt lav utbredelse av ensomhet. Tilsvarende er land med lave tillitsnivåer gjennomgående land med høye ensomhetsnivåer. Dette er etter alt å dømme en av hovedforklaringene på at ensomhetsutbredelsen er såpass lav i de nordiske landene og så høy i land som Italia, Hellas og Portugal.

 

Hvorfor er ensomheten så vond? Ensomheten forteller meg noe om meg selv, om min plass i verden. Følelsen av å være ensom forteller en om hvor ubetydelig man er i den store sammenhengen. Ensomhet er en sosial smerte, og denne smerten blir ekstra prekær når den blir sosialt synlig. Å være ensom er å mislykkes med en vesentlig del av menneskelivet fordi det er å mislykkes i å skape den relasjonen til én eller flere andre som man behøver. Den ensomme får ikke bekreftet sin verdi som menneske av andre, i det minste ikke i den utstrekning han eller hun behøver. Den ensomme er en som ønsker en relasjon til andre mennesker, men som mangler det.

 

I massemedier omtales ensomhet ofte som en folkesykdom eller et folkehelseproblem. Å føle den sosiale sulten som ensomhet er, er imidlertid i seg selv like lite et sykdomstegn som å føle fysisk sult fordi man ikke har spist. Imidlertid kan ensomheten utvikle seg slik at den øker risikoen for psykiske og somatiske lidelser.

Aktuell bok

Lars Fr. H. Svendsen

Ensomhetens filosofi

Universitetsforlaget 2015

Er ensomhetsbekjempelse et politisk ansvar? Helseminister Bent Høie tok i 2014 til orde for en «politisk mobilisering mot ensomhet». Det bringer tankene hen til Kurt Vonneguts roman Slapstick (1976), hvor barnelegen Wilbur Swain stiller til valg som presidentkandidat og vinner med slagordet «Lonesome no more», et løfte om at ingen heretter skal behøve å være ensomme. Regjeringen Solberg hentet neppe inspirasjon fra Vonnegut, men den kunne med fordel ha satt seg bedre inn i ensomhetens vesen, dens årsaker og hva slags intervensjoner som har dokumentert effekt. Regjeringen Solberg er ikke alene om å forville seg inn i denne tematikken på en både underinformert og misforstått måte. Også Regjeringen Stoltenberg ville ta i et krafttak for å forhindre ensomhet i befolkningen. SV-leder Audun Lysbakken mente til og med at samtlige av landets kommuner burde ha en «ensomhetsplan».

En politisk mobilisering mot ensomhet er et håpløst prosjekt. Det er lite evidens for at programmer som har hatt til hensikt å redusere ensomhet har hatt noen vesentlig virkning. Man vinner vanligvis lite på å gi ensomme mennesker sterkere sosial støtte eller større muligheter for sosial omgang. Tiltak for å endre uheldig sosial persepsjon kan se ut til å ha noe bedre virkning. Regjeringen Solberg har bevilget ti millioner til forebygging av ensomhet hos eldre, og det er selvsagt et bagatellmessig beløp i et helsebudsjett, men det er symptomatisk at tiltakene må sies å være av et slag som ikke har særlig effekt.

 

Hver og én av oss må ta ansvar for våre egne følelser, herunder egen ensomhet. Fenomenologisk sett er følelser noe som skjer med oss, ofte stikk i strid med hva vi skulle ønske. Imidlertid kan du for eksempel velge å gå inn i en sosial situasjon selv om det skulle hefte et ubehag ved å gjøre det. Du kan forsøke å endre på hvordan du tenker om slike situasjoner, og på hvilke forventninger du har til andre mennesker og din tilknytning til dem. Det er et arbeid ingen andre kan gjøre for deg.

 

Ensomheten oppleves som påført utenfra, som et resultat av en utilstrekkelighet ved ens sosiale omgivelser, som ikke lever opp til ens behov. Derfor kan det fremstå som urettferdig å si at den ensomme burde forholde seg annerledes til seg selv og sine omgivelser. Er ikke dette å «klandre offeret»? Den ensomme vil da ønske å si, som Morrissey i The Smiths, i sangen «How Soon Is Now»:

 

You shut your mouth

how can you say

I go about things the wrong way

I am human and I need to be loved

just like everybody else does

 

Klager over ensomhet er klager over en smerte som skyldes at et grunnleggende menneskelig behov ikke blir tilfredsstilt. Dette behovet er imidlertid delvis et produkt av ens forventninger. Kanskje man ikke derfor skal være så rask med å konkludere med at det er noe galt med den sosiale støtten andre gir en. Kanskje problemet heller er forventningene man har til disse relasjonene. Kanskje forventer vi i dag generelt for mye varme i det sosiale rommet. Hvis man alltid føler seg ensom, selv om man er omgitt av familie og venner som gir en normal støtte og anerkjennelse, er det noe galt med ens «sosiale sultfølelse», slik enkelte også fortsatt føler seg sultne selv om de strengt tatt allerede har forspist seg.

Kanskje du ikke er tilstrekkelig tillitsfull, for selvopptatt og for kritisk både til deg selv og andre i sosiale sammenhenger. At du er ensom betyr ikke nødvendigvis at andre har sviktet deg eller kommer til kort. Kanskje du kommer til kort i å verdsette den tilknytningen du faktisk har til dem. At du er ensom betyr ikke at du har et krav på at andre skal avhjelpe denne ensomheten. Ingen har en rett til ikke å være ensomme, like lite som de har en rett til å være lykkelige.

 

Det vil alltid være et gap mellom hvordan du opplever deg selv og hvordan andre opplever deg, og du har en bevissthet om denne forskjellen. Du er til stede i dine egne tanker og erfaringer på en måte som ikke noe annet menneske noensinne kan være. I det ligger det en ensomhet, riktignok en ensomhet som de fleste håndterer fint mesteparten av tiden, men som kan oppleves som tyngende.

Den paradigmatiske ensomhetserfaringen ligger ikke i andres fravær, men i nærværet til andre man opplever å fremstå som fremmed for. Behovet for vennskap og kjærlighet er et uttrykk for behovet for å overvinne denne fremmedheten, å være knyttet til andre mennesker som, i det minste et stykke på vei, kan si at de forstår hva du tenker og kan føle det du føler. Det handler om en umiddelbarhet mellom to mennesker som er det nærmeste vi kan komme å overskride den ensomheten vi alle i utgangspunktet er henvist til å leve med hele livet.

Ensomheten avdekker en vesentlig grense for hvem vi kan være ved at den nettopp så tydelig viser oss at vi ikke er selvtilstrekkelige. Fra vi er født, fra før vi er født, er livene våre sammenvevd med andres, og gjennom hele livet knyttes nye bånd til andre mens andre rives av. Uten denne relasjonen til andre, ville også det meste av vår individualitet fordampe fordi den nettopp er noe som utvikles gjennom og defineres ut fra vårt forhold til andre.

 

I Richard Fords roman Canada heter det: «Ensomheten, har jeg lest, er som å stå i en lang kø mens du venter på å komme til enden hvor noe bra skal skje. Men køen beveger seg ikke, og andre kommer hele tiden foran deg. Og enden, stedet der du ønsker å være, er alltid lengre og lengre unna inntil du til slutt ikke lenger tror at den har noe å tilby deg.» Denne køen er i grunnen ikke noe blivende sted, men det ville være en misforståelse å tro at det som er i enden ikke har noe å tilby deg. Andre kan kjenne din ensomhet bare i den utstrekning du gir den til kjenne. Ingen andre kan presse seg inn i ensomheten din og tvinge den bort. Men du kan slippe noen inn i din ensomhet. Dernest må du lære deg å leve med at ethvert menneskeliv i større eller mindre utstrekning vil inneholde ensomhet, og derfor er det så avgjørende å lære seg å tåle ensomhet, og helst kunne vende en dårlig ensomhet til en god.

Forskjellen på den gode og den dårlige ensomheten består ikke minst i forholdet man har til seg selv i denne tilstanden, om man evner å være relativt selvtilstrekkelig. Uten en viss evne til selvtilstrekkelighet, til å kunne være til stede i seg selv uten å måtte hvile på andre, vil man leve et nokså miserabelt liv fordi man ikke alltid vil kunne lene seg på andre. Men selvtilstrekkeligheten blir aldri total, og for at den gode ensomheten skal være god, må det også være en vei tilbake til de andre.

Ensomheten vil uansett ramme deg fra tid til annen. Det er en ensomhet du må ta ansvar for. For det er tross alt din ensomhet.

 

Lars Fr. H. Svendsen er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og tankesmien Civita. 
 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse