Annonse

Annonse

00:00 - 18. september 2015

Kynisme vs. godhet

Denne uken tok professor Terje Tvedt et flengende oppgjør med Norges rolle under Libya-bombingen våren 2011. I Nytt Norsk Tidsskrift går han gjennom den politiske elitens selvbilde: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Erna Solberg, Trine Skei Grande, Dagrun Eriksen og Bård Vegar Solhjell – alle som én snakket storslått om bombingen som et fremskritt for demokrati og «universelle menneskerettigheter». F-16-flyene på himmelen var ikke utrykk for Vestens eller Norges interesser, men for godheten selv.

Tvedt er en kjent refser av norsk «godhetsindustri». Ingen kan være syrligere enn ham i beskrivelser av Norges vandring på den utenrikspolitiske catwalken, av vår iver etter å være verdensmester i bistand, fredsmegling og alt som er godt her i verden. Hans Libya-analyse, som kobles til flyktningkrisen, kan imidlertid lett bidra til å gi Norge og Vesten «skylden» for krisen.

Det er liten tvil om at vestlig krigføring har bidratt til flyktningkrisen, det er norske ledende eksperter enige om. Midtøsten-forskerne Henrik Thune, Cecilie Hellestveit og Morten Bøås har gitt detaljerte og kunnskapsrike analyser av hvordan europeisk handling i Libya og Syria har gjort situasjonen verre. I Libya gjorde Vesten for mye, i Syria kanskje for lite, vi går uansett ikke fri. Spørsmålet er: Hva skal vi bruke erkjennelsen av egen skyld og eget ansvar til? Til å snakke mer om oss selv?

Tanken om at en krise i verden alltid har sin opprinnelse i Vesten er grunnleggende selvopptatt. Vi er årsaken – og vi er redningen. Slik kan vi opprettholde et verdensbilde der alt egentlig handler om oss selv. Selvpiskingen får oss til å føle oss moralsk overlegne; vi har ikke behov for et Libya eller Syria som er ansvarlige for egne handlinger og selv kunne tatt bedre valg. Terje Tvedt langet i sommer ut mot det «magiske» tallet 10 000 i debatten om syriske flyktninger. Hvis Norge skal få «æren» av være skyld i Libyas skjebne – er ikke dette uttrykk for narsissismens triumf, for å bruke hans eget uttrykk?

Nå er ikke Tvedt ute etter å snakke om hele Libya-komplekset, og det er egentlig ikke vanskelig å forstå ham rett. Men for den norske debattens skyld – som har vært fastkjørt i et skille mellom «kynikere» på den ene siden og «godhetsposører» på den andre – er Tvedts motsatte funksjon i Syria-utspillet og Libya-utspillet fruktbart. Hans «dobbelthet» viser at skillet mellom svermere og realister er dysfunksjonelt. Flyktningkrisen bryter skillet ned, i kraft av sitt omfang. «Godhetstilhengerne» har i møte med denne krisen vist et mer aktivt grep om virkeligheten enn «realistene», som har fylt spalter med fjerne foredrag om den europeiske sivilisasjonens forfall. Flyktningkrisen er enorm: Fremover må vi både være hjelpere og realister. Vi må hjelpe både i nærområdene og ta imot flere flyktninger her. Vi må kunne drive selvkritikk, men uten å fortape oss i norske identitetsdiskusjoner.

Terje Tvedt krever en granskning av Stortingets og regjeringens rolle i Libya-bombingen i 2011. Det er fornuftig. En granskning kan få oss til å innse at selv om Norge går til aksjon uten kunnskap, og uten selvinnsikt, så gjør vi det i det minste utfra vår egeninteresse.

Vi visste så å si ingenting om hva vi faktisk gjorde i Libya. Men i dag er Jens Stoltenberg, som koordinerte bombingen, leder for Nato. Så kanskje visste vi hva vi gjorde likevel.

L.L.

Annonse