Annonse
00:00 - 02. oktober 2015

Jordelivets kvaler

Beate Grimsrud har lært et og annet av August Strindberg.

Utvetydig: Ensomhetstemaet legges oppe i dagen fra første stund i Beate Grimsruds nye roman. Foto: Christian Belgaux
Annonse

Lyden av mennesker er en ulyd for guder. I August Strindbergs drama Ett drömspel ble guden nødt til å forklare sin datter hvorfor lydene som stiger opp fra jorden, skurrer slik i guddommelige ører: «Ty deras modersmål det heter klagan. Ja! Ett oförnöjt, otacksamt släkte är de jordiske.» Da gudedatteren trosset ulydene og steg ned til jorden for å granske våre livsvilkår, lød refrenget: «Det är synd om människorna.» Menneskenes klage var berettiget.

Beate Grimsruds allvitende forteller stiger ned til jorden på mer moderne vis i åpningen til Evighetsbarna – i et fly. Men Strindbergs ånd lar seg ane i kondensstripen. «Verdensrommet er et kjempeøre», skriver Grimsrud i åpningskapittelet. «Det er det det fortelles for.» Og man husker grotten i Ett drömspel, Indras Øre, stedet der guden sies å lytte til menneskenes klager.

Den norsksvenske romanforfatteren har lært et og annet av den svenske mesteren, spesielt av Ett drömspel og de andre eksperimentelle verkene han skrev etter sitt mentale sammenbrudd midt på 1890-tallet. I dem forrykkes tid og sted av en drømmelogikk, og forfatterens personlige minner og løse ideer bearbeides til nye og intrikate mønstre. Den assosiative «metoden» gjør hos Grimsrud som hos Strindberg sitt til at enkeltdelene, episodene, får en egenverdi som de ofte mangler i mer plotdrevne verk, der de er til for å tjene helheten. Alt og alle når kjempeøret med samme styrke.

Annonse