Annonse

Annonse

00:00 - 25. september 2015

I rosens navn

Beatkunstneren Jay DeFeo brukte åtte år og ett tonn maling på hovedverket The Rose. Et lite Oslo-galleri leter nå etter sporene av arbeidet.

Tung kunst: The Rose var i 1965 blitt så stort at det måtte løftes ut med gaffeltruck da Jay DeFeo måtte flytte ut av atelieret.

anmeldelse

Jay DeFeo
A Rose Is a Flame Is a Sun Is a Star Is a Dove
Peder Lund, Oslo 5. september–31. oktober

Jay DeFeo (1929–1989) malte på 1960-tallet bildet The Rose, som vel ligger så langt unna en sentimental blomsterfremstilling det er mulig å komme. Det ligner mer på en eksploderende stjerne enn på noe organisk, med kraftfulle linjer strålende ut fra sentrum. Relieffet er så dypt at det ser ut til å være laget av gips, men er i virkeligheten konstruert med rundt ett tonn hvit og grå oljemaling. DeFeo malte, ventet til det tørket, og skar inn mønster med palettkniv. Hun malte på nytt, og fortsatte gjennom åtte år.

 

Fra mani til limbo. Femti år senere ønsket gallerist Peder Lund på Tjuvholmen å lete etter spor av dette verket i resten av kunstnerskapet hennes. Han har fått hjelp av Leah Levy, direktør for Jay DeFeo-stiftelsen i Berkeley, som arbeidet tett med kunsteren de siste fem årene hun levde. Utstillingen omfatter maleri, tegning og fotografi, fra 1950-tallet til DeFeo døde av kreft bare seksti år gammel. Det er første gang DeFeos kunst er gjenstand for en utstilling i Norge, men hun er representert i Reidar Wenneslands samling i Kristiansand – den største samlingen av beatkunst utenfor USA.

Enkelte har ment at arbeidet med The Rose ble som en tvangshandling for DeFeo. Da hun ble nødt til å flytte ut av atelieret sitt i 1965, var bildet blitt så stort at det måtte løftes ut av et demontert vindu med gaffeltruck. Det ble ferdigstilt på kunstmuseet i Pasadena det neste året, før DeFeo gikk ut i en fase på tre år hvor hun ikke greide å skape noe. Også The Rose havnet i limbo, bak en beskyttelsesvegg på San Francisco Art Institute, fordi det ikke fantes midler til å ta forsvarlig hånd om det. Det skulle gå 25 år før det ble avdekket igjen, i anledning en stor beat-utstilling på Whitney-museet i New York i 1995.

Det finnes en åndelig dimensjon i DeFeos kunst som kan ha lettere for å finne gjenklang i dag.

 

Lekenhet. Hos Peder Lund er The Rose til stede i form av en tidlig skisse, utvidet av kunstneren ved å skjøte på et større ark da ambisjonene vokste (Study for The Rose, 1959). Vi får også se flere rosefotografier, som skiller seg lite fra det konvensjonelle, selv om én blomst er klipt ut og limt på et ark som et anslag til collage. For en ikke-romantiker er andre motiver mer interessante, som underlagsfotografiene til maleriet Cabbage Rose (1975), der kunstneren med selvironisk humor lar en kålrosett posere som rose.

Noen bilder minner om abstrakt ekspresjonisme, andre har trekk av surrealisme, dada og formale eksperimenter. Naturformer som fjell og gress får følge av menneskeskapte ting som søyler under en brygge eller en hytte i ruiner. I den siste fasen dukker en leken tvetydighet opp, ved at en tannprotese (kunstnerens egen!) blåses opp til en fjellkjede, eller noe som minner om en menneskefigur viser seg å være et portrett av et trebent fotostativ (Tripod-serien). Særlig inntrykk gjør et fotografi av det sentrale verket The Eyes, en stor tegning der motivet er to øyne uten pupiller. De ser innover i stedet for utover, det ene med blank og det andre med sprukken iris, som en krakelering eller et arr.

 

Personlig søken. A Rose is a Flame is a Sun is a Star is a Dove er blitt en utsøkt liten utstilling som gir en konsentrert inngang til kunstner som var undervurdert i sin tid. Det finnes en åndelig dimensjon i DeFeos kunst som kan ha lettere for å finne gjenklang i dag enn i en periode som var dominert av popkunst, minimalisme og konseptkunst.

DeFeos søken etter personlig sannhet er tydelig i hovedverket The Rose, men hypotesen om at dette verkets natur gjennomstrømmer hele kunstnerskapet, overbeviser ikke. Tvert imot fremstår Jay DeFeo som en allsidig og eksperimenterende kunstner som gjennom førti år varierte mellom ulike medier og uttrykk. Utviklingen hennes stanset langtfra med The Rose, selv om hun aldri igjen ga seg hen til en like frenetisk skaperkraft.

Annonse