Annonse

Annonse

00:00 - 25. september 2015

Feil form

Karl Ove Knausgård ser hardt og lenge på tingene, men for lite på seg selv i sin siste bok.

Korttekster: Karl Ove Knausgård skriver om det selvsagte, om tingene og fenomenene som omgir oss i hverdagen. Foto: André Løyning

Anmeldelse

Karl Ove Knausgård

Om høsten

236 sider. Oktober 2015

Karl Ove Knausgård har alltid, i hvert fall siden han fant sitt egentlige jeg i Min kamp 1, vært betydelig større enn summen av sine avsnitt. Essayene i Sjelens Amerika bekreftet at det som hos andre forfattere ville bli kalt ujevnheter eller svakheter, er en dyd hos Knausgård, ja at hans geni nettopp består i evnen til å gi litterært uttrykk for hele mennesket, til å skrive sitt liv fra banalitetens flateste kjøkkengulv opp til de lengsler og aspirasjoner som utgjør et menneskes høyeste skylag – og ned igjen i brødsmuler og skitt. Tilsynelatende uten at den skrivende og handlende har latt seg forandre noe særlig av tankefluktene, av de intellektuelle anstrengelsene han har lidd på veien opp, antagelig fordi en også er en del av hverdagen, av det å være et hvilket som helst menneske.

 

Hverdagslig geni. Ja, for det er noe hverdagslig, nesten studentikost, også over filosoferingen til Knausgård. Hvem vil vel slå opp under overskriften «Krig» i hans nyeste bok, Om høsten, for å lære noe om krigens vesen?

Boken føles som haiku av Homer, altså som en begavelse gått til spille i feil form.

Et hverdagslig geni høres unektelig ut som en selvmotsigelse, likevel vil jeg holde fast ved at Knausgård er genial, og det henger uløselig sammen med hans produktivitet og benyttelse av det store lerretet som kan romme all hans energi, åpne for temposkift og perspektivforandringer mellom det nærsynte og det forsøksvis allmenne og en gradvis fordypning, ad omveier, i både det representative selvet og det som ellers måtte være emnet. I Sjelens Amerika var essayene lange og bevegelige nok til å gi en lignende opplevelse som Min kamp, dog i mindre skala. I Om høsten har avkortingen gått for vidt. Boken føles som haiku av Homer, altså som en begavelse gått til spille i feil form.

 

Robust. Det starter flott med det første av tre «Brev til en ufødt datter», som er en hyllest til livet datteren skal komme til om seks måneder:

 

Det er erfaringen jeg har fått av å jobbe i hagen, det finnes ingen grunn til å være forsiktig eller redd for noe, livet er så robust, det kommer likesom i kaskader, blindt og grønt, og det er iblant skremmende, fordi vi også lever, men under en slags kontrollerte omstendigheter, som gjør at vi frykter det blinde, det ville, det kaotiske, mot solen strekkende, men oftest vakkert, på en dypere måte enn det visuelle, for jorden lukter av råte og mørke, kryr av pilende biller og konvulserende makk, blomsterstenglene er saftige, kronene breddfulle av dufter, og luften, kald og skarp, varm og fuktig, fylt av solstråler eller regn, legger seg om den innevante huden som omslag av nærvær.

 

Livet er robust, det kommer i kaskader, og det gjør Knausgårds ytring også: Ledd føyes til ledd med hyppige komma, og selv om denne konvulserende setningsmarken truer med å bli for lang og knekke sammen, så er det vanskelig ikke å se naturens kaos gjenspeilet i dens struktur. Spesielt dette tilsynelatende malapropos «mot solen strekkende, men oftest vakkert» sender setningen utover sine alminnelige grenser, foranlediget av nettopp «det kaotiske». Frislippet av kontroll i slike øyeblikk kan være det mest utstuderte en forfatter foretar seg, eventuelt det mest dikterisk intuitive.

 

Prosapoesi. Også andre lyriske fraseringer vitner om at Knausgård er mer enn blod, tårer og uhemmet energi, at han også er poet:

 

Verden sier seg selv, men vi hører ikke etter, og siden vi ikke lenger befinner oss i dypet av den og opplever den som en del av oss selv, er det som om den forsvinner for oss.

 

En dårligere forfatter ville, i stedet for å sette komma nummer to, satt et selvtilfreds punktum, for virkelig å la de to første utsagnssetningene bade i glansen av sin egen paradoksale, aforistiske selvtilstrekkelighet. I stedet skynder Knausgård seg videre, som om han har viktigere ting fore enn å avlevere språkperler. «Verden sier seg selv, men vi hører ikke etter» er syntaktisk paradoksalt, det er naturligvis ingen grunn til å lytte til noe som sier seg selv – i dagligspråklig betydning. Vi hører ikke etter fordi det sier seg selv. Men Knausgård vil i disse 60 korttekstene lytte til det selvsagte, til tingene og fenomenene som omgir oss i hverdagen uten at vi, som praktisk anlagte, behøver å reflektere så mye over dem.

 

I møte med tingene. Prosjektet har mye til felles med den «småtingenes fenomenologi» som Ole Robert Sunde bedrev i All verdens småting (1996), Løsøre (2003) og Selvomsorg (2010), noe som betyr av tingene ikke kan forstås uavhengig av forfatterens indre rørelser i møte med tingene. Om høsten er stilet til Knausgårds ufødte datter, men «det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve.»

Innrømmelsen er usigelig trist, men fri for sentimentalitet, for vår sensibilitet krever jo nærmest at det å vente på å få et barn er grunn nok til å leve, til å ønske å leve, selv uten å skrive bok.

 

Ikke mer dikkedikk. Boken har tre deler, «September», «Oktober», «November», der hver del åpner med et «Brev til en ufødt datter», som liksom peker inn i den kommende måneden. Dessverre klarer ikke Knausgård å opprettholde illusjonen om at boken er skrevet med en ufødt datter i tankene. Med unntak av de tre brevene, som hver er påført en gitt dato, er tekstene utelukkende personlige, ikke henvendte.

Jeg ville ikke foreslått mer dikkedikk, heller ikke å utelukke temaer som «Piss», «Kjønnslepper», «Flaubert» og «Oppkast»; et ufødt barn kan tåle såpass. Men hvorfor blir de fremtidige «søsknene dine», som de blir kalt i brevene til «lille du», omtalt som «barna mine» i de andre tekstene? Hvorfor blir barna, som er nevnt med navn i innledningen, upersonlig omtalt som «seksåringen», som «åtteåringen» i de andre tekstene?

Med svært enkle grep kunne man altså unngått at konseptet, slik det presenteres, føles utenpåklistret – et forsøk på å samle uensartede fragmenter, som kan ha blitt skrevet på et hvilket som helst tidspunkt, til en publikumsvennlig helhet.

 

Anekdotisk. Mangelen på tekstlige ekko, på tematiske videreføringer eller speilvirkninger bidrar også til følelsen av at boken er kjapt sammenrasket. Det kunne man selvsagt tilgitt om tekstene sto seg fint alene, men det gjør de bare unntaksvis. Etter det første «Brev til en ufødt datter» og den første kortteksten «Epler», som har stort eksistensielt trykk i sine kortfattede betraktninger om liv, lykke og weltschmerz i skjønn forening med en selvironisk humor som ser ut til å være dette prosjektets forutsetning, flater boken ut.

Toppen når den bare igjen i noen få tekster som har det til felles at de later til å springe naturlig ut av en personlig opplevelse av anekdotisk art, som det å sitte i en tysk kulturredaktørs modernistisk innredede hjem med en diger infantil kladas gjemt i håndflaten i «Tyggegummi», eller det å oppdage en slags familietotem, et uanselig midtpunkt i alle familiebildene fra høyfjellet og sjøkanten i «Termoser».

 

Abstrakt. Svakere er boken i behandlingen av abstrakte begreper («Tilgivelse»), kunstverk («Van Gogh») og naturlige eller sosiale og politiske fenomener («Lyn», «Kirker», «Krig»), hvor man heller ser til forfattere med faglig ballast. Essayets far, Michel de Montaigne, sa at man nok kunne ta ham i selvmotsigelser, men ikke i å motsi sannheten. Det var fordi selvmotsigelsene uttrykket det foranderlige i ham selv, selvmotsigelsene fortalte den fulle sannheten om ham.

Vi kan ikke si det samme om Knausgård i Om høsten. Her er så lite rom for selvrepresentasjon at inkonsekvensene klebrer seg til tingene i stedet for til ham. Kan man si at munnen beviser sjelens eksistens og i neste øyeblikk at øynene gjør det, at sylinderens form ikke finnes i naturen og i neste øyeblikk at kroppen vår er sylinderformet – uten at sannheten blir skadelidende?

Til forskjell fra Montaigne tillater Knausgård seg en del høytflygende postulater med universelle pretensjoner, og i ei såpass – ja faktisk! – selvforglemmende bok som Om høsten, blir disse for dominerende til at man helt kan overse det dilettantiske ved dem, slik man tidligere har vært tilbøyelig til å gjøre.

Annonse