Annonse
00:00 - 11. september 2015

Et liv i stillstand

Med Der vindane møtes har den 27-årige estiske regissøren Martti Helde egenhendig snudd opp ned på det historiske filmdramaet.

Krigsskjebner: Filmen består hovedsakelig av en serie imponerende komponerte statiske tablåer som illustrerer scener fra et liv. Foto: AS Fidalgo
Annonse

Fakta

Der vindane møtes
Regi: Martti Helde
1 t. 27 min.
Premiere 11. september.

Da brødrene Lumière holdt sine første revolusjonerende visninger av levende bilder på slutten av 1800-tallet, var det vanlig praksis at de startet forestillingene med et stillestående lysbilde. «Har de fått oss hit bare for å vise dette», spurte den senere filmpioneren Georges Méliès sin sidemann under sin aller første kinoforestilling. Men så med ett ble fotografiet levende: «En hest og kjerre beveget seg mot oss, etterfulgt av andre kjøretøy og fotgjengere. Hele gaten rørte seg. I møte med dette spetakkelet satt vi måpende, fullstendig forbløffet og sjokkert».

Overgangen fra det stillestående til det bevegelige skapte mye av forbauselsen blant kinofilmens tidligste publikummere, og ble siden selve definisjonen av filmens vesen. «Bevegelse er mediets alfa og omega», har filmteoretikeren Siegfried Kracauer fastslått. Men hva med den omvendte opplevelsen: Hva hvis bevegelsene i bildene plutselig stanset? Hva slags følelse skaper det?

 

Stilleben. Om forbløffelsen over å se Der vindane møtes (det heter da vitterlig «møtest» eller «møtast» hvis man først insisterer på nynorsk tittel av estetiske årsaker) kan sammenlignes med Méliès’ sjokkartede eskapader i kinosalen, er umulig å si.

Men selv for en bevandret filmkritiker er det vanskelig å ikke få hakeslipp i møtet med filmens første statiske tablå. Et hus står i en eplehage. På lydsporet kan man høre den perifere lyden av ransaking. Som i et tredimensjonalt svart hvitt-fotografi zoomer kamera ut fra boligen lydene formodentlig kommer fra. Det kjører langsomt mot høyre og åpenbarer en soldat, og deretter en soldat til, og til slutt en lastebil fullastet av tvangsevakuerte familier. Alle står, ligger eller sitter i låste positurer. Vantro, raseri og redsel former ansiktene deres. Det ligner et stillbilde, en slags frossen tredimensjonal virkelighet. Film som gir seg ut for å være fotografi.

Selv for en bevandret filmkritiker, er det vanskelig å ikke få hakeslipp i møtet med filmens første statiske tablå

Levd liv. «I et foto har noe posert foran kamera og blitt der for alltid; i en film har noe passert foran kamera […]. Poseringen er skylt vekk av den kontinuerlige strømmen av bilder», skriver Roland Barthes i Camera Lucida om forskjellen mellom stillbilder og film. I Der vindane møtes gjør debutregissør Martti Helde passering om til posering. Han vil holde fast på øyeblikkene. Få oss til å se skjebnene. Utnytte de tidslige kvalitetene ved stillbildet. Det er som om de stillestående scenene i filmen innstendig sier til oss: Dette har skjedd!

Hvis fotografiet er i preteritum, foregår film i presens, i et slags evig nå. Slik kjemper historiske filmer mot seg selv. Og slik har Der vindane møtes funnet sin nyskapende og hensiktsmessige form.

Hovedsakelig består den av en serie imponerende komponerte statiske tablåer som hver for seg illustrerer scener fra et levd liv. Livet tilhører Erna (Laura Peterson), hvis brev om deportasjonen fra Estland til Sibir i 1941 utgjør kommentarsporet. Ordene hun bruker er beherskede og måteholdne, men virkeligheten de beskriver er brutal, langt over grensen til det umenneskelige. Sammen med en stor gruppe kvinner og barn separeres hun fra sin ektemann, og må i årevis overleve i taigaen ved å hugge trær i en arbeidsleir milevis unna folk.

 

Magnum opus. I starten etteraper tablåene en slags kaotisk krigsbildeestetikk slik den ble etablert av fotografer som Robert Capa og Henri Cartier-Bresson: vektleggingen av krigens vilkårlige logikk der fortvilte sivile kjemper mot tilsynelatende likegyldige soldater. Men etter hvert som filmen beveger seg østover mot Sibir, utvides repertoaret. Selvsagt er de største scenene med flere titalls statister, nitid scenografi og utførlige kamerakjøringer imponerende. Men regissør Helde balanserer disse med små intime øyeblikk. Flyktig glede foran peisovnen. Bunnløs sorg foran en grav.

For at dette vågale grepet skal fungere, må de frosne positurene være overbevisende: underspilte og tydelige på samme tid. Varierte i uttrykk. Når tiden står stille, får publikum muligheten til å la oppmerksomheten vandre. Granskende leter vi etter spor av hendelser i små detaljer. En oppslått bok. Et halvspist brød. Illusjonen i de stillestående tablåene stiller seg lagelig til for hugg. Kravene til presis lyssetting, scenografi og kostyme er enorme.

Sånn sett er det en triumf for filmskaperne at vi under filmens halvannen times spilletid aldri er i tvil: Dette har skjedd. Hvordan vi vet det? Jo, vi har sett bildene.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse