Annonse
00:00 - 25. september 2015

«Er det uetisk å sortere mennesker etter genetisk opphav?»

Etikeren svarer.

Annonse

Hvorfor er det i vitenskapelige kretser, og for øvrig ellers i samfunnet, uinteressant å omtale mennesker ut fra deres historiske opphav? Eller om vi kan kalle det genetiske eller biologiske opphav?

Vi har beveget oss bort fra å bruke begrepet rase. Det jeg snakker om, er det som tidligere ble kalt for raser. Vi bør vel nå kunne diskutere det faktum at mennesker i sitt utseende, ved hudfarge, hårtype, øyenfarge og -form, samt andre ytre karakteristika, ser forskjellige ut i genetiske grupper eller også til en viss grad geografiske folkeslag? Mener man for alvor at det ikke finnes forskjeller? Enhver treåring ser jo det. Så hvorfor ikke akademikere, og andre med definisjonsmakt?

Det er synd at vi med dagens faglighet ikke kan diskutere mennesker utfra deres genetiske utseende. Det er biologisk veldig interessant, og jeg tror man faktisk også går glipp av det ønskelige biologiske mangfoldet ved å ignorere eksistensen av det man ikke tør kalle genetisk beslektede mennesker. Naturen ellers lar seg dele inn i biologisk opphav, innen flora og fauna. Dette er nyttig, spennende og finnes som egne fag og yrker, så hvorfor ikke også om mennesker?

Det er mulig det ikke finnes skarpe grenser, og at det ikke er enighet om hva forskjellene skulle være, men en slags biologisk inndeling må kunne finnes. Og snakkes høyt om. Uten å dra inn andre idéer eller interesser.

Hilsen Morgenbladet-leser

 

Etikeren: Vi bedømmer hverandre rent faktisk etter utseende. Hele industrigrener i den etablerte økonomien lever ikke av annet enn av det faktum at vi bedømmer hverandre etter kropp, klær og utseende. Men er det lurt å la seg lure på denne måten? Eller noe mer positivt: Kan det unngås?

Hvordan de andre ser ut, er ikke uinteressant. Men kanskje det burde være mindre interessant. Særlig fordi vi så ofte blir narret, slik at vi forveksler skinn og virkelighet. Grunnen til at rasebegrepet er kommet i vanry, er nettopp at begrepet åpner et hovedfelt for hva vi kunne kalle den summariske dumheten eller tendensen til generaliseringer. Rasismen er et eksempel på en tenkning som er for lat, og som gjør det for lett for seg. Det betyr ikke at noen av oss er helt skyldfri. Det betyr tvertimot at ikke noen av oss er helt skyldfri.

Hva slags setninger kan du lage om kvinner eller menn uten å plumpe ned i den summariske dumheten? Både feminister og andre biologisk orienterte ideologier står under en permanent generaliseringstrussel innenfra. Historien og samfunnet er det som har individualisert oss. Så lenge vi holder oss til det konkrete og individuelle, kan vi hale en fangst i land. Biologien, derimot, vil alltid ha en tendens til å behandle oss som en stim. Hva angår rasekarakteristikker, er de som regel like affektstyrte som karakteristikker av hele samfunnslag. Du trygler og ber om å få bruke rasebegrepet. Sannheten er at du neppe noengang vil få bruk for det til å lage fornuftige setninger. I våre dager er det bare rasister som holder begrepet i hevd.

Bruken av ordet «rase» om mennesker er ikke så gammelt – bare litt over 200 år. Noen burde skrive om begrepets historie med tanke på hvilke behov begrepet har tilfredsstilt i forskjellige sosiale utviklingsfaser. Det er ikke sikkert at sorteringsbegreper er ufarlige når de brukes på mennesker. Sorteringsviljen er sterk og altetende blant kvinner og menn, svarte og hvite, rike og fattige. Vi blir bare så altfor lettet hver gang vi tror at vi har funnet noe som karakteriserer alle som tilhører en enkelt gruppe med synlig egenart. Alle vet jo at de feite er dumme, eller at kvinner lett blir hysteriske, at rødtopper er hissige og at afrikanere er late og usiviliserte. Men det alle vet, blir ikke sant av den grunn.

Du forutsetter mye rart, altfor mye til at jeg kan svare på alt sammen. For å ta bare ett eksempel: «historisk» identitet og «genetisk identitet» har lite med hver andre å gjøre. Historie og biologi endrer seg i helt forskjellige tidsregnskaper og av helt ulike grunner. Hvorfor skal vi ikke kunne snakke om raser? Enhver treåring ser jo det, sier du. Ja. Det er noe av problemet, at treåringer ser mye som de ikke skjønner betydningen av. Du griper feil om du antar at det finnes en akademisk sammensvergelse mot den synlige virkeligheten, en fornektelse av det alle kan se. Men også den raske sorteringen av det synlige kan føre galt av sted. Et praktisk råd: Det som gir en billig lettelse, er alltid suspekt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer