00:00 - 18. september 2015

Ensomhet

Fellesskap er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste, skriver Karl Ove Knausgård.

Karl Ove Knausgård. Foto: Peter van Agtmael/Magnum Photos/NTB Scanpix

Det er godt å være alene. Det er godt å lukke døren bak seg og for en stund ikke være sammen med andre mennesker. Det har ikke alltid vært slik. Som barn var det å være alene en feil eller mangel, ofte smertefull. Var man alene, var det fordi ingen ville være sammen med en, eller fordi det ikke var noen å være sammen med. Fraværet av andre var ubetinget negativt. Flere var godt, alene var ikke godt, det var regelen. Likevel lurte jeg aldri på hvordan det forholdt seg med min far, som var så mye alene. Han var en suveren skapning, alt ved ham var som det skulle være, det falt meg aldri inn at også hans aleneværen kunne være en feil eller mangel, noe smertefullt. Han hadde ingen venner, bare kollegaer, og han tilbrakte de fleste kveldene alene i kjellerstuen, hvor han hørte på musikk eller drev på med frimerkesamlingen sin. Han skydde det sosialt intime, han satt aldri på en buss, klippet aldri håret i en frisørsalong, var aldri en av foreldrene som kjørte til fotballkampene med bilen full av unger. Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. «Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme», skrev han i dagboken. «De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn.» Et annet sted skrev han: «Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, fellesskap?» Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksjonsrommet innskrenkes. Hadde alt som rører seg mellom mennesker hatt lyd, ville det ha vært som et kor, et veldig brus av stemmer ville ha steget opp fra selv det minste glimt i øynene. Han må ha kjent dette også? Kanskje sterkere enn meg? For han begynte å drikke, og drikking demper dette koret og gjør det mulig å være sammen med andre mennesker uten å høre det. Ja, slik må det være. For setningen han sluttet dette dagboksnotatet med, kunne jeg aldri ha skrevet. Han skrev: «Kort sagt, det jeg nå så klosset har forsøkt å si, er at jeg alltid har vært en ensom mann.» Eller, slår det meg nå med gru, var det kanskje omvendt? Var det kanskje slik at han ikke hørte dette koret, ikke kjente til det og derfor ikke ble bundet til det, men for alltid stående utenfor og se at alle andre var bundet, av noe han ikke visste hva var?

Annonse