00:11 - 25. september 2015

Dommernes krig, juristenes slagmark

Hans Petter Gravers granskning av dommerstanden fører til oppsiktsvekkende resultater for både forfatter og anmelder.

Standrett: SS-Gruppenführer Reinhard Heydrich (midt i første rekke) på besøk i Norge i 1941. Heinrich Fehlis (til høyre for Heydrich) og Rolf Schiedermair (til venstre, litt bak Heydrich) ledet og var medlem av standretten som dømte Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm til døden. Foto: NTB Scanpix

Anmeldelse

Hans Petter Graver

Dommernes krig. Den tyske okkupasjonen 1940–45 og den norske rettsstaten 

Pax 2015

En anmeldelse skal forholde seg til boken, det er opplest og vedtatt. Men en anmelder har fordommer som i første omgang muliggjør, i neste umuliggjør akkurat dette. Anmelderen har et inntrykk av forfatteren, er det en kunnskapsrik person som har skrevet gode bøker tidligere? Har han eller hun flagget meninger som kritikeren liker? Anmelderen har holdninger til bokens tema, er det originalt, nytt, interessant, eller langhalm som skal i treskemaskinen for n’te gang? En anmelder kan ha mer fordekte fordommer: skulle noen andre ha skrevet denne boken, hvorfor har de ikke gjort det? I en slik situasjon kan ros være en fordekt måte å trykke andre ned på. I tillegg kommer preferanser kritikeren ikke er klar over.

 

Taler justis-Norge midt imot. Dommernes krig, forfattet av Hans Petter Graver, professor ved institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo, aktiverer blålys og sirener på alle tre fordomsområdene. Her dreier det seg om en sympatisk, anerkjent, dyktig jusprofessor som taler justisnorges hellig treenighet, Georg Fredrik Rieber-Mohn, Johs. Andenæs og Carsten Smith, midt i mot.

Om Andenæs, sentral jurist under landsvikoppgjøret og toneangivende professor i rettsvitenskap, heter det at hans argumentasjon om en bestemt dom er «ubegripelig». Og hvordan skal det karakteriseres at et resonnement av Carsten Smith, tidligere høyesterettsjustitiarius, en akademisk dannet gentleman fra ytterst til innerst, betegnes som «demagogisk»? Slik ordbruk må skape skjelvninger gjennom de 179 årgangene av Norsk Retstidende på jussprofessorenes kontorer i universitetets urbygning og klirring i porselenskaffekoppene i Vitenskapsakademiet så det gir utslag på Richters skala.

Så da skulle det vel bare være å surfe på fordommene, stille kritikerapparatet inn på 8000 tegn med ros og trykke på startknappen, mens venstre hjernehalvdel leter etter tittel og ingress? Nei, så enkelt er det ikke å være anmelder. Vedkommende skal prøve å svare på om boken er god, det kan ingen fordom gjøre. Roses en bok fordi kritikeren er enig med forfatteren, har han brutt sin kontrakt med leseren.

 

Manuskript under arbeid. Gravers bok er ikke god: Han tar opp for mange emner, det er for mange gjentagelser, teksten henger ikke ordentlig sammen, den er intern, og det blir uklart hvem boken henvender seg til. Kort og brutalt sagt er det strengt tatt et manuskript under arbeid som er gitt ut.

Mens tittelen Dommernes krig, Den tyske okkupasjonen 1940 og den norske rettsstaten, er presis, og nærmest lover en undersøkelse av hva dommerne i lavere rettsinstanser gjorde under krigen, sveiper boken over et bredt spekter av temaer: rettsoppgjøret, beredskapslovene, behandlingen av jødene. Titteltemaet er også behandlet, naturligvis. Men like mye plass brukes på dommerne innsatt og domsstoler opprettet av NS-styret og okkupasjonsmakten.

 

Nye opplysninger. Graver har nye fakta. Hvor allment kjent er det at Rudolf Schiedermair, rikskommissær Josef Terbovens juridiske rådgiver og dommer i den summariske standretten som høsten 1940 dømte Landsorganisasjonens juridiske rådgiver, Viggo Hansteen, og klubbformann ved Skabo, Rolf Wickstrøm til døden, ble frikjent for sin deltagelse i denne standretten? Mange vil nok også riste på hodet når de får høre at det ikke ble tatt med som et moment i straffeutmålingen at Olav Bjarne Aalvik Pedersen, lederen av den NS-opprettede folkedomstolen, hadde laget utkastet til bestemmelsen om inndragning av jødenes formuer.

Graver hyller Paal Berg, leder av Høyesterett, som la ned sine verv 12. desember 1940. Men høyesteretts oppnevnelse av administrasjonsrådet og deltagelse i forhandlingene om opprettelsen av et riksråd i 1940, for ikke å nevne alle initiativene til Paal Berg våren og sommeren 1940, hvor det var uklart om han opererte som leder av Høyesterett eller som privatperson, spanderer ikke Graver en vurderende glose på.

 

Kort og brutalt sagt er det strengt tatt et manuskript under arbeid som er gitt ut.

Jakten på synderne. Emnet er viktig og spennende. Med en gang det er nevnt – hva gjorde dommerne under krigen? – virker spørsmålet så godt og aktuelt at kritikerens fordommer automatisk straks begynner jakten på om ikke synderne, så i alle fall på unnlatelsessynderne. Den avsagde hagla peker fort, og nær sagt selvfølgelig, på historikerne. Hvordan har de kunnet hoppe over dette?

Men hvorfor er det alltid historikerne som skal stilles for kritikernes standrett og dømmes etter unntakslover? Hva med filosofene, kriminologene, teologene, statsviterne?

Denne vilkårlige flasketuten-peker-på-leken er uverdig, noe bokens emne viser til fulle: Helt sentralt i teksten står en drøfting av en dødsstraff fra 1946, muligens avsagt ved å sette til side grunnlovsprinsippet om at ingen lov kan ha tilbakevirkende kraft. Det er enhver borgers plikt og en del av den nødvendige dannelse å rede ut dette moralfilosofiske prinsippet for seg selv. Det er uanstendig og å lure seg selv å tro at historikerne, eller en annen yrkesgruppe, kan gjøre dette for andre. Tannlegen kan reparere en ødelagt fylling, men forestillingen om at det skulle finnes en profesjon som kan løse juridiske og i dette tilfellet politisk-eksistensielle spørsmål for andre, er en risikabel ansvarsfraskrivelse med selvumyndiggjørelse som nødvendig konsekvens.

 

Internt stammespråk. Nettopp derfor er det så beklagelig at selv om Graver er både tverrfaglig innstilt og foretar komparative analyser av dommere og domstoler under ulike autoritære styrer, er fremstillingen juridiskintern. Et eksempel:

«Etter vanlige bedømmelser kan ikke forsett fingeres ut fra hva gjerningsmannen «måtte forstå». Han må i det minste ha regnet en skadefølge som sannsynlig (sannsynlighetsforsett) eller ha fortsatt handlingen selv om han hadde vært klar over skadefølgen (dolus eventualis).»

 

Slike setninger gir nok mange lesere følelsen av å ha havnet i et kollokvierom i stedet for på et offentlig foredrag. Graver bruker forkortelsen «Rt.1941 s.63» gjennom hele boken, som om det skulle være selvsagt hva det står for. Et annet irritasjonsmoment er vendinger som «som Madsen skriver» og «skriver Sandmo» uten forsøk på å presentere hvem Madsen er og hva han har skrevet. Dette er gjennomgående trekk, og en beklagelig ekskluderende skrivemåte.

 

Til nullpunktet. Også frifinnelsen av politiinspektør Knut Rød, som organiserte arrestasjonen av jødene i Oslo-området 1942, tar Graver opp. Dette har han tidligere kranglet med Georg Fredrik Rieber-Mohn, som forsvarer frifinnelsen, om. Graver går langt i å antyde at synet på jødene som en minoritet som sto utenfor loven, fortsatte under rettsoppgjøret og forklarer frifinnelsen. Den har vært betegnet som «et nullpunkt i norsk rettshistorie», og det har vært undersøkt om ikke frifinnelsen på en eller annen måte burde beklages fra juridisk hold. Så lengde den står, er den en hån mot overlevende og deres etterkommere, mener mange.

I boken refererer Graver til en dom fra 2010 der Høyesterett kritiserte og tok avstand fra dommen mot Karl-Hans Hermann Klinge, som ble skutt på Akershus 28. mars 1946. Lar ikke noe liknende seg gjøre med Rød-frifinnelsen?

 

Modig. Det er denne dødsdommen over Klinge fra 1946 og Høyesteretts kritikk av den i 2010 som utgjør bokens sentrum, alt graviterer mot denne saken. Karl-Hans Herman Klinge ble dømt til døden av lagmannsretten for systematisk bruk av tortur og voldsbruk under avhør, etter anordningen av 4. mai 1945 om straff for tyske krigsforbrytere. Dommen ble anket til Høyesterett, som skulle ta stilling til om anordningen fra 4. mai kunne gis tilbakevirkende kraft.

Med ni mot fire stemmer ble dommen opprettholdt ut fra en argumentasjon om at det var etter folkerettens bestemmelser om krigsforbrytelser, som var gjeldende da forbrytelsene ble begått, Klinge ble dømt, og at anordningen av 4. mai følgelig ikke var gitt tilbakevirkende kraft. Høyesteretts flertall fra 1946 argumenterte også for at det var urimelig at fremmede voldsmenn kunne påberope grunnlovsbestemmelsen om at ingen lov kunne gis tilbakevirkende kraft, det var ikke et slikt tilfelle lovgiverne hadde hatt for øyet. Videre at det ville krenke de høye rettferdighetskravene som lå til grunn for paragrafen om en voldsmann som ville ødelegge samfunnet kunne søke ly under den.

Dommen er regnet for den kanskje mest tvilsomme som er fattet av Høyesterett (Norsk krigsleksikon), og er kritisert av juridiske tungvektere som Frede Castberg, Torstein Eckhoff, og altså Johs. Andenæs og Carsten Smith. Graver forsvarer altså flertallet fra Høyesterett i 1946. Det er få som har gjort det, det er en modig handling.

 

For mye og for lite. Det er synd ikke boken er mer direkte disponert rundt Klinge-saken. Nå blir det både for lite og for mye om den, og en leser som ikke klarer å velge side, eller som snart faller ned på det ene, snart på det andre standpunktet, får lett det inntrykk at Graver har plusset på kapitlet om den kalde krigen og unntakslovene for å undergrave autoriteten til to av sine motstandere, Castberg og Andenæs. Og det klarer han. Det virker jo unektelig slik at de som forsvarer loven mot tilbakevirkning i et så ekstremt tilfelle som i Klinge-saken, må være rettsstatens fremste forsvarere. Slik var det ikke, ifølge Graver.

Drøftingen av Klinge-saken fører til en oppvurdering av Paal Berg, som tilhørte Høyesteretts flertall i 1946. Her er Graver kontroversiell. Det er et både merkverdig og forunderlig resultat av Gravers studier av rettsretorikk og rettsfilosofi, Georgio Agamben og Carl Schmitt, at Paal Berg blir den store og stødige statsrettslærde i det 20. århundret.

Ingen fordom, om forfatter eller tema, pekte i retning av at Gravers granskning skulle komme til et slikt resultat. Det indikerer at Graver har skrevet en bok som har skapt ny kunnskap og som reviderer den forståelsen kritikeren hadde på forhånd både om forfatteren og bokens temaer.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse