Annonse
00:00 - 11. september 2015

Den store norske narsissisten

Ved å hevde sitt eget blikk vil Agnar Mykle vise oss verden, skriver Bernhard Ellefsen.

Sang om seg selv: Agnar Mykles narsissisme dreier seg om å etablere et storslått selv, en ekspansiv bevissthet som er ekstraordinært følsom for omgivelsene. Foto: Sverre A. Børretzen/NTB Scanpix
Annonse

Agnar Mykle er en av våre mest berømte og beryktede litterære selvfremstillere. Bare hakket mindre velkjent er det at mye av inspirasjonen til denne dikteriske behandlingen av egne erfaringer kom fra en amerikaner, Thomas Wolfe. Tittelen på en av Wolfes romaner – You Can’t Go Home Again – er sågar motto for Lasso rundt fru Luna. Når Mykles berømte forord, med et så å si hjemovervendt blikk (Mykle tilbragte faktisk et snaut år i USA like før han tok fatt på Lassoen), erklærer at «denne bok er et stykke Norge», aner vi forfatterens tvisyn allerede før fortellingen om den unge vadefuglen Ask Burlefot har tatt til.

Slektskapet til Wolfe har Anders Heger beskrevet i sin mesterlige biografi Mykle. Et diktet liv (1999). Men man kan også plassere ham i en annen, og riktignok noe anakronistisk, amerikansk sammenheng. For meg svarer nemlig Agnar Mykle – med sin insistering på at den idiosynkratiske dobbeltromanen om Ask også handler om det norske samfunnet – perfekt til betegnelsen «Great Male Narcissist», et begrep David Foster Wallace myntet i en anmeldelse av John Updike fra 1997, tre år etter Mykles død. Den ikke særlig vennlig stemte karakteristikken er siden blitt en samlebetegnelse på forfattere som Updike (som omtales som «en penis med en synonymordbok» og anklages for aldri å ha «hatt en upublisert tanke»), Saul Bellow, Philip Roth og Norman Mailer.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse