Annonse
00:00 - 11. september 2015

Den siste alke

Marius Heyerdahl er en ukjent pioner i norsk lydkunst.

Radikal ku: Marius Heyerdahls lydskulptur Lucifer, 1966. Foto: Unge Kunstneres Samfunn
Annonse

Åpningsscenen i Jan Hornes film Norske kunstnere på 60-tallet tar pusten fra en. I krysset av Inkognitogata og Meltzers gate på Frogner har skulpturer av glass, metall og polyester beleiret vei og fortau. Til et svimlende elektronisk lydspor egger kunstneren Marius Heyerdahl til kamp; han tripper, danser, tøyer ledd og deler ut kjakeslag i løse luften.

Mens tilfeldig forbipasserende stirrer ned i asfalten, betrakter Heyerdahl hånlig sine egne kunstverk før han legger seg rett ut i gata for å hvile. Det hele minner om en scene fra Raging Bull, og Marius Heyerdahl ser like rotløs og fandenivoldsk ut som en Robert de Niro. Luskende i bakgrunnen skimter man Per Kleiva, klar for å sende sin protesjé inn i kunstringen. Heyerdahl bykser ut av hjørnet, stikker hodet inn i en metallskulptur og skriker lydløst inn i kameraet.

Marius Heyerdahl (1938–1979) kom som outsider inn på den norske kunstscenen tidlig på 1960-tallet. Med kunstner Teddy Røwde til mor og sosiolog Arvid Brodersen som stefar hadde Heyerdahl fra barnsben av vært internasjonalt rettet. Han hadde arbeidet i Asia og Afrika, lært seg fem språk og studert kunst ved University of California i Berkeley og Arts Students League i New York på 1950-tallet.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

vi har nå latt en annen avdeling behandle klagen for å sikre at den ses på med nye øyne.