Annonse
00:16 - 25. september 2015

Den hjemvendte fortellingen

Elena Ferrantes bejublede Napoli-kvartett viser at romankunsten kan sette ord på alt. Her finnes ingen hint og hentydninger.

Klasse- og kjønnsperspektiver: Elena Ferrantes fortelling kretser først og fremst rundt den gjensidige avhengigheten mellom to kvinner. ⇥Foto: Henri Cartier-Bresson/Magnum Photos
Annonse

Elena Ferrante har bergtatt lesere så vel som kritikere med sin storøyde, romantiske og nesten 2000 sider lange fortelling om Elena Greco og hennes briljante venninne, Lina Cerullo, kalt Lila. At Ferrante allerede i 1994 ble oversatt til norsk med romanen Hjemkomsten er det nok få som husker i dag, men på innbretten til den over tyve år gamle Gyldendal-utgivelsen ser vi at det da var noe mindre hemmelighetskremmeri rundt det nå myteomspunne pseudonymet: Hun er gift med en greker, står det å lese, og har bodd flere tiår i Hellas. Derav navnet på vår forteller og heltinne, Elena Greco, må vi anta.

Første bind av de fire som utgjør Napoli-kvartetten gjorde stor suksess også her hjemme da boken i fjor ble lansert under tittelen Mi briljante venninne på Samlaget. I disse dager slippes andre del, Historia om det nye namnet. Samtidig rundes den engelske utgivelsen av romanserien av med The Story of the Lost Child, og dermed er hele fortellingen tilgjengelig for det engelskspråklige publikummet som – for å bruke en klisjé av den typen Ferrante til stadighet leker med – har trykket henne til sitt bryst.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse