Annonse
00:00 - 25. september 2015

Algoritmer skapes av mennesker

En god regel: vær forsiktig med å tillegge maskinen menneskelige egenskaper.

Annonse

Kan mennesker i det hele tatt sanse en algoritme, erfare den, møte den, forstå dens vesen? Spørsmålet stilles av Morgenbladets journalist i forbindelse med en musikal hvor skuespillernes sanger bestemmes av datakode («Kodifisert kaos» i Morgenbladet 18. september). På vegne av de mange morgenbladlesere som jobber med programmering, er det på sin plass med en oppklaring. Algoritmer får i vår nettverks-fikserte tid ansvaret for så mye. For å navigere på teknologideterminismens hav er det viktig å holde hodet kaldt.

En algoritme er et abstrakt begrep; et program eller datakode er en konkret implementering av denne abstrakte ideen. For eksempel, la oss avgjøre om en kortstokk har to like kort. Det finnes flere algoritmer. Vi kan legge det første kortet til side og lete gjennom hele bunken for å se om det har sin make. Så lenge svaret er nei, gjentar vi letingen med det neste kortet i bunken, inntil vi finner to like eller kun har ett kort igjen.

En annen algoritme deler først bunken i fire, hjerter-kløver-ruter-spar, og anvender så den første algoritmen på hver bunke etter tur. Å forstå vesenet til disse abstrakte algoritmene er ikke bare mulig, det er påkrevd for at programmereren skal kunne skrive koden som virkeliggjør dem i et programmeringsspråk som kan kjøres på en konkret datamaskin.

For å navigere på teknologideterminismens hav er det viktig å holde hodet kaldt.

Anta så at vi programmerer maskinen til å vilkårlig bestemme innholdet i en virtuell kortstokk, kjører en av våre algoritmer, skriver ut do-re-mi dersom to like kort finnes, og fa-sol dersom de ikke finnes. Programmereren vil fortsatt forstå denne algoritmens vesen, selv om det ikke på forhånd er gitt hva som blir skrevet ut. Hva med skuespilleren som settes foran skjermen og leser utskriften, eller en som hører hva skuespilleren leser? De kan også forstå algoritmens vesen, dersom de blir fortalt hva som ligger bak. Blir det hele mer komplisert, er det mulig at de først må studere informatikk og lære seg programmering. Blir det enda mer komplisert kan det hende at bare de ytterst få kan forstå, eller at de kun i prinsippet forstår algoritmene bak maskinens gjøren og laden.

En god regel er uansett å være forsiktig med å tillegge maskinen menneskelige egenskaper. I et filosofisk perspektiv, når man spør seg om grensene for kunstig intelligens, leder slik antropomorfisering raskt til det man på engelsk kaller begging the question. I et politisk perspektiv er det viktig å huske at det aldri er maskinen, eller algoritmen, som har ansvaret. En moderne datamaskin kan «gjøre» så uendelig mye, men det finnes alltid mennesker som må ta ansvaret. Hvis svarene på ditt googlesøk filtreres basert på dine tidligere søk, så er dette en konsekvens av programmerernes algoritmer, hvilket er eiernes ansvar.

Kan sangerne snakke tilbake til algoritmen overhodet? spør Morgenbladets journalist. Regissør Annie Dorsen svarer nei, de kan ikke endre notene, hun overlater sangerne til algoritmens nåde. «Det er jo algoritmen som bestemmer hva de skal synge. Så sangerne blir kanskje litt herset med.» Men la det være klart at dersom hun ville, kunne hun bedt programmereren om å anvende en algoritme hvor skuespillerens sang ble fanget opp av en mikrofon og påvirket de neste notene. Så måtte hun bestemme seg om hun ville la skuespilleren få vite om dette. Skuespillerne er overlatt regissørens nåde. Slik vi alle er overlatt gudenes nåde, eller menneskenes handlinger, ikke algoritmenes.

Jan Arne Telle er professor i algoritmer, institutt for informatikk, UiB.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse