Uforstyrrethet og ensomhet er svært forskjellige størrelser, men på norsk bruker vi «ensomhet» som navn både på det engelskmenn kaller solitude og det de kaller loneliness. Ønsket om å være alene kan være like sterkt og rettmessig som ønsket om fellesskap. Alle har behov for å samle tankene sine av og til – hente seg opp igjen, som det heter. Som mange har erfart, er det ingen kunst å føle seg mer ensom sammen med andre enn om man sitter for seg selv. Den frivillige uforstyrretheten og den ufrivillige ensomheten er likevel motsatte erfaringer. De samme objektive livsbetingelsene kan utløse oppstemthet og oppgitthet, frihetsfølelse og depresjon alt etter hvor selvvalgt situasjonen er. Derfor er det så vanskelig å ha en mening om ensomheten er et gode eller «et problem for folkehelsen», slik det nylig er blitt hevdet. Hvorfor skulle den ikke kunne være begge deler?
I vår historie dukker den frivillige ensomheten opp som livsideal og sannhetskilde i overgangsperioder og kriser som krever en grunnleggende nyorientering av den enkelte. Forsøket på å unnslippe aestus saeculi («verdens larm») begunstiger gjerne den som for en avgrenset periode eller som varig livsform vil leve alene med seg selv og sine tanker. I kunstens, filosofiens og religionenes historie har ensomheten ofte vært like etterspurt som fellesskapet. Helt fra den tiden da kynikeren Diogenes bodde i en tønne for å dramatisere sin forakt for mer bekvemme livsformer, har det vært noen som har valgt ensomheten, fordi de mente at de hadde en oppdragergjerning å gjøre. Tønnen skulle også være en påminnelse om at de virkelig grunnleggende menneskelige behov er få og enkle. Da verdens hersker på den tiden, Alexander den Store, besøkte Diogenes og tilbød ham alt han kunne ønske seg, svarte Diogenes bare: «Flytt deg litt, så sola kan skinne inn i tønna mi.» Den vamle kuvarmen i samrøret med andre har alltid antent elitistiske protester, også lenge før romantikerne snekret sin omhyggelig konstruerte ideologi omkring ensomheten.
