Annonse
00:01 - 21. august 2015

«Trenger selvmord i alle tilfeller å være feil?»

Etikeren svarer.

Annonse

Fra tid til annen dukker det opp en vanskelig debatt: debatten om medienes omtale av selvmord. Eller for å være mer presis, så er det etter min mening ikke debatten som er vanskelig, men følelsen av at det ikke er noen debatt. For meg virker det som det er hevet over tvil at selvmord er noe man alltid for enhver pris må unngå, og dermed tar man alle midler i bruk, inkludert fortielse. Faren for at andre skal la seg inspirere ser for meg ut til å være det overordnede argumentet for å styre unna dette tabuet. Jeg kan forstå at dette ofte kan være en relevant innvending. Ingen vil vel at en suicidal person skal la det avgjørende ja eller nei styres av et inspirert øyeblikk – såfremt selvmord stadig er noe man alltid for enhver pris må unngå. Men trenger selvmord i alle tilfeller å være feil?

En gammel elev fra Blindern

 

Etikeren: Her snakker du om to vidt forskjellige ting. Hvilke plikter har den som vil ta livet av seg? Hvilke plikter har de som kjenner planene og kan gjøre noe fra eller til? Selvmord er gjerne en affektfylt affære for den det gjelder. Det innebærer at stemningene kan svinge. Det ville jo være trist om man ombestemte seg for sent – etter at giften satt i kroppen eller gateplanet nærmet seg i høy hastighet eller bilen langsomt ble fylt med vann. Nå lever vi jo ikke bare vårt eget liv. Vi er også en større eller mindre del av andres liv. Derfor er det vanskelig å se at vi normalt har full råderett over egen død, like lite som vi har full råderett over eget liv. Riktignok kom vi til verden uten å ha bedt om det, men det betyr ikke at vi kan forlate den uten en viss omtanke for familie og venner som kanskje vil grunne over sin medskyldighet i årevis. Den mest infame formen for selvmord er selvsagt den som gjennomføres for at noen andre skal føle skyld og anger.

 

Likevel kan jeg forestille meg unntakstilfeller hvor det å ta sitt eget liv er en modig handling som det står respekt av. Det kan være at man får en sykdom og blir lammet av skrekk over utsiktene til smerte i lang tid. Det kan være at man har seilt sin skute på grunn og ikke lenger ser noen mulighet for en verdig fortsettelse. Det kan også skje at man har vært eller vil bli en byrde for sine nærmeste. Men her gjelder det å ikke være for kjekk. Ingen av oss er en holme i havet. Avhengigheten av andre omfatter en rekke gradsforskjeller. Ingen er totalt uavhengige av andre. Illusjonen om fullstendig kontroll over eget livsløp står seg ikke for nærmere prøving. Fra spedbarnet til alderdommen er vi vevet inn i mange andre menneskers verden. De andre har gjerne varierende entusiasme for de byrdene de eventuelt må bære på våre vegne. Det er så. Men hjelpsomheten er en ressurs som vokser der hvor behovene vokser.

 

De omkringstående, som skjønner hvilken vei det bærer, har selvsagt særlige plikter. Noen ganger blir de advart på et tidlig stadium, for selvmordet kan ta mange former. Noen kan spise seg ihjel eller drikke seg ihjel eller oppsøke situasjoner med stor risiko for at det ender med gørr og blod til slutt. Selvmordet som lotteri er slett ikke uvanlig. Man utfordrer tilfeldighetene, og de gangene det går bra, får man utsatt frist. Noen kan begå selvmord som ren slurv. Andre er selvmordere av konstitusjon, som Hermann Hesses «steppeulv», Harry Haller. Erfaringen av fremmedhet i verden og kravet om en overskridende og forløsende selvdestruksjon kan være vevet inn i romantiske forestillinger om å knuse egen livsvilje. Hos Hesse er det ­Schopenhauer som lurer i bakgrunnen. Selvmordet er jo overrepresentert i den europeiske skjønnlitteraturen. Hvor overskridelsen er blitt ideologi, er det ikke mye omgivelsene kan gjøre, utover det å håpe på at personen blir voksen og tar til fornuften i tide.

 

Men som regel er det utsiktsløs fortvilelse som utløser selvdestruksjonen. De som arbeider med selvmordere til daglig, har ikke særlig stor tillit til den suverene friheten som de plagede gjerne ønsker å demonstrere. Tvert imot viser den angivelige frihetshandlingen seg ofte å være omgitt av assortert tvang av forskjellige slag, som gjør at undergangen fremstår som den eneste tenkelige løsningen for den som bærer på fortvilelsen. Derfor har de omkringstående som oppdager kursen i tide, utvilsomt et særlig ansvar. Den abstrakte muligheten for at selvmord kan være det rette, er derfor – etter mitt syn – akademisk i dårlig forstand, det vil si ikke nok til å sette en strek over sunt vett.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse