Annonse
00:00 - 28. august 2015

Sannheten om søndagsåpent

Det er ikke flertall for det søndagsåpne samfunn, skriver Gudmund Hernes.

Illustrasjon: Einar Lukerstuen
Annonse

Før store premierer på Broadway sendes skuespillertruppen ut til feltprøver i provinsen. I møtet med publikum kan tekster kvesses, replikker skjerpes og scener rokeres. Og ja: Truppens medlemmer kan skiftes ut.

På samme vis er skolevalgene dobbelt darwinistiske: de selekterer både politikere og stridstema. Der høster de politikere som kan sette sakene på spissen og meddebattantene på plass, både applaus og stemmer. En lattersalve fra salen kan feie motstandere av banen. Et uventet spørsmål kan røske opp i vanetenkingen, som da Jens Stoltenberg spurte: «Hvorfor regnes private begravelsesbyråer som verdiskapning, men offentlige fødeklinikker som en utgift?» Politikere som har overlevd skolevalgene, er godt rustet for voksenvalget: de har lært å holde kruttet tørt når det går en kule varmt, og de vet når selvironi avvæpner motstanderen.

Noen temaer i skolevalgene berører elevenes mer og mindre opplyste egeninteresse, som stipend eller gratis lærebøker. Andre er gjengangere: demokrati og frihet, marked og stat. For elever som benker seg foran kamphanene på podiet i gymsalen, er slike store, prinsipielle spørsmål ofte gjevere enn uenighet om konkrete saker som søndagsåpent: de kan brukes til å markere ideologiske skiller, og til å trekke inn tanker og teser fra celebre ånder som Adam Smith og Karl Marx. Ved å først forenkle og så overdrive, unngår man å kjede. Skjønt – er det likevel en forbindelse mellom det trivielle, som søndagsåpent, og det prinsipielle, som demokrati?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse