Standarden norsk presse i sommer har satt for å reagere på plagiat i egne rekker, følges verken av universiteter, forskningsinstitusjoner eller Kunnskapsdepartementet. Det fastslår tidligere sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening, Charlotte Haug, i en kronikk i Aftenposten.
Førstesetningen i denne lederen er ren avskrift av Aftenpostens ingress til Charlotte Haugs kronikk om temaet. Det er slik vi jobber i leder- og kommentaravdelingen. Vi leser det andre skriver, og refererer deres poenger og meninger, før vi kommer med det vi selv har på hjertet. Ingressetningen er formulert av Aftenposten, med utgangspunkt i Haugs tekst. Den er klar og tydelig, og den kommuniserer effektivt. Morgenbladets desk kunne ikke ha gjort den bedre. Burde vi markere den med hermetegn, for å vise at vi ikke har formulert den selv, eller holder det at det henvises til Haug og Aftenposten i setningen som følger?
Sommerens debatt om plagiering gjør Haug, som de siste ti årene har sittet i styret til Committee on Publication Ethics (COPE), optimistisk. Hun beklager at vitenskapelige institusjoner ikke har noen tradisjon for å reagere like resolutt som Dagens Næringsliv og Kjersti Løken Stavrum gjorde i sommer, da de ble gjort oppmerksom på plagiat i egne rekker. Vi nikker til Haugs gjennomgang av vanlige unnskyldninger og hersketeknikker man kan møte når autoritetspersoner blir konfrontert med beskyldninger om plagiat. Nettopp. Sånn høres det ut. Det er bra at vi nå snakker om egen og andres skrivepraksis. Det som fortsatt mangler, er et presist språk for hva som faller inn under plagiatbegrepet i ulike disipliner og sjangere.
