Annonse
00:01 - 14. august 2015

Privat vs. offentlig lederansvar

Personlige konsekvenser av lederansvaret er nærmest fraværende i det offentlige.

Annonse

Gudmund Hernes har i Morgenbladet 7. august en kommentar der han med stor patos fordømmer ansvarskulturen på toppen i næringslivet. Med korrupsjonssaken i Yara som bakteppe raljerer Hernes over næringslivsledere med «oppblåste selvbilder», som «må belønnes hinsides alle skalaer» når ting går bra, men som «er på rømmen fra ansvar» når ting går galt.

Hernes er tilfreds med at den tidligere toppledelsen i Yara nå holdes personlig ansvarlig for korrupsjonen i selskapet. Samtidig retter han hard kritikk mot en kultur der selskaper forsøker å skjule feil og forsømmelser, og der topplederne forsøker å unndra seg sanksjoner og er villige til «å bruke aksjonærenes penger til å redde sitt eget skinn» ved å betale store foretaksbøter.

Det finnes en parallell til en slik næringslivskultur, som Hernes ikke nevner: Ansvarskulturen i det offentlige Norge. Det ser ut til å være en betydelig vilje også i offentlige etater til å forsøke og skjule feil og få kritikere til å tie, slik vi for eksempel har sett i den såkalte Monika-saken. Og regelverket om foretaksstraff, der man kan reagere med bøter mot bedrifter uten at noen enkeltpersoner straffes, har i en rekke tilfeller også blitt anvendt mot offentlige etater. Monika-saken, der Hordaland politidistrikt fikk en bot på 100 000 kroner, er et nylig eksempel også her.

Det er ingenting som tyder på at det offentlige er velsignet med mer kompetente og etiske ledere enn næringslivet.

Men der slutter også parallellen. For mens det i næringslivet i tillegg ofte blir reagert med sanksjoner mot ansvarlige ledere, er slike personlige konsekvenser av lederansvaret nærmest fraværende i det offentlige. I Yara-saken ble flere tidligere toppledere dømt til ubetinget fengsel for handlinger begått av andre, men som retten mente ledelsen «hadde muligheter til å stoppe». Når hørte vi sist en offentlig leder bli møtt med en tilsvarende ansvarsnorm, og tilsvarende strenge sanksjoner?

I Monika-saken i Bergen, der etterforskningen av drapet på en liten jente gikk fullstendig galt, og der politiledelsen deretter gjorde det de kunne for å skjule de alvorlige feilene som var begått, er ingen enkeltpersoner med ansvar siktet. Det er heller ingen som ser ut til å miste jobben som følge av den omfattende svikten de har vært ansvarlige for. Politimesteren vender riktignok ikke tilbake til sin stilling, men har heller ikke blitt oppsagt, og ifølge politidirektøren står det en ny stilling å venter på ham i Politidirektoratet.

I forbindelse med de mange mobbesakene som er avdekket i skolen de siste årene, ser vi en lignende ansvarskultur. Til tross for at opplæringsloven pålegger rektorer og lærere et soleklart ansvar for å forhindre og stoppe mobbing, og gir hjemmel for personlig straffansvar, har ingen enkeltpersoner har blitt straffet i noen av disse sakene.

Kontrasten til behandlingen av ledere i privat sektor er slående. Det er vanlig at toppledere i næringslivet mister jobben når ting går galt i i virksomheten de leder. Og som Yara-saken viser, kan prisen for lederansvar i det private også bli enda høyere enn at man mister jobben. Dette er ikke ment som noe forsvar for Yara-lederne, og det er selvsagt heller ikke noe forsøk på å bagatellisere korrupsjon og lovbrudd i næringslivet. Lederansvar bør ha konsekvenser.

Men det er ingenting som tyder på at det offentlige er velsignet med mer kompetente og etiske ledere enn næringslivet. Samtidig er det liten tvil om at offentlige ledere i langt mindre grad enn private ledere risikerer å bli møtt med sanksjoner som følge av dårlig ledelse. Det er uheldig av flere grunner. Men først og fremst fordi lederskap betyr noe for resultatene virksomheten skaper, og god ledelse er selvsagt minst like viktig i det offentlige som i næringslivet.

Derfor er det litt merkelig hvordan Hernes og andre som er spesielt opptatt av offentlig sektors fortrinn når det gjelder å løse oppgaver i samfunnet, kan være så voldsomt indignert over ansvarskulturen i næringslivet, der ledere faktisk ganske ofte blir holdt ansvarlige, samtidig som de ser ut til å leve godt med en offentlig sektor der lederansvar har svært få konsekvenser.

Torstein Ulserød
Jurist i Civita

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme