Annonse
00:01 - 07. august 2015

Mellom MTV og snapchat

Ungdomsfilmen Dryads – Girls Don’t Cry står i spagat mellom vår tid og nittitallet, men samler seg til slutt i et forlokkende toneleie.

Kidsa er ålreite: Dryads er tidsriktig i filmspråket, men mye av tematikken og musikken er klassisk åtti- og nittitallsmateriale.
Annonse

For 20–30 år siden var et ungdommelig visuelt uttrykk synonymt med den såkalte MTV-estetikken. Raske klipp, kombinert med sterke og gjerne overtydelige virkemidler. Musikkvideoestetikken snek seg også inn i filmmediet med filmer som Natural Born Killers (Oliver Stone, 1994) og Romeo + Julie (Baz Luhrmann, 1996).

Om ikke den nye norske ungdomsfilmen Dryads – Girls Don’t Cry blir stående igjen som en essensiell markør for den oppvoksende generasjonen, viser den i hvert fall en vilje til å utforske hva et ungt filmspråk er i dag.

Mens klippebord og nye digitale redigeringsprogrammer fikk kjørt seg på nittitallet, handler vår tids Youtube-estetikk om den lange, tidvis trivielle tagningen. Dryads er full av scener hvor kamera sakte panorerer og zoomer, og der spennende utsnitt og kompliserte kjøringer nedprioriteres til fordel for en kombinasjon av nesten pinlig hverdagslighet og løsaktige tilbøyeligheter til å posere foran kameraet.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse