Annonse
00:00 - 14. august 2015

Langt ute, mann

Med Tame Impala er psykedelisk musikk tilbake på verdens albumlister. Rundt sjangeren selv råder det full forvirring, skriver Ando Woltmann.

Annonse

Det skulle nok ha vært krøllet opp i setet bak sjåfør Neal Cassady idet han slipper rattet på Merry Pranksters-bussen utfor San Franciscos bratte bakker. Springende på tåballene med Syd Barrett gjennom Grantchester Meadows. Eller som flue på veggen da John Lennon beordret vokallyd som hundre messende, tibetanske munker i Abbey Roads studio 3.

Men det var i Moss. En regnfull sommerferiedag mellom 7. og 8. klasse. I en feildimensjonert og tilsynelatende provisorisk platebutikk, med 200 kroner som allerede hadde etset hull i bukselomma. Min første psykedeliske opplevelse kom i form av cd-boksen The Psychedelic Years og har vibrert inni meg siden.

Cd-investeringen var et flott nybegynnerkurs i psykedeliaens gullalder, årene 1966 til 1969. Fire år der populærmusikken eksploderte i filmatisk technicolor og forsøkte å utvide alle eksisterende grenser. Psykedelisk musikk dynket seg i inspirasjon fra hele spekteret. Den bygget på jazzens improvisasjon og samtidsmusikkens eksperimenter med elektroniske lyder, stjal fritt fra soulmusikk, klassisk musikk, indiske droner, folk, garagerock, avantgarde, country og pop og undersøkte samtidens teknologiske muligheter. Progressiv, modernistisk musikk – en musikkstil som alltid søkte nye løsninger og søkte fremover.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse