Annonse
00:01 - 07. august 2015

«Hvor mye av sannheten er man pliktig til å oppgi i akademia?»

Etikeren svarer.

Annonse

Jeg er i sluttfasen av en større oppgaveprosjekt, der jeg ruller ut en tese som kan ha stor betydning for mitt fagfelt. For noen uker siden fant jeg en fagartikkel som lanserer svært mye av det samme som jeg har kommet frem til. Jeg fikk sjokk, og aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Artikkelen er ny, den fantes ikke i den akademiske søkebasen bare for noen måneder siden. Min konkurrent er heller ikke en fagfelle, men et akademiker fra et «tilstøtende» fag og fra et annet språkområde. Likevel – både funnene og fortolkningene er såpass likt at det er en katastrofe. Må jeg vise til vedkommende nå som jeg har oppdaget funnene? Jeg har jo kommet frem til mitt eget materiale helt på egen hånd? Jeg føler at fire år av mitt liv kan bli kastet bort, og verre: at min karriere er svekket av å presentere noe som er så likt en annens funn. Men hvis jeg ikke oppgir dette funnet  risikerer jeg vel å bli anklaget for plagiat. For det er virkelig bittert; vedkommende kom bare et halvt år før meg. Setter stor pris på et råd.

 

Ulykkelig akademiker 

 

Etikeren: Jeg kjenner faktisk flere som har vært i en situasjon som ligner på din. De har enten skjerpet sine påstander og dermed forsøkt å bringe tankegangen et skritt videre – oppmuntret av å finne en meningsfelle – eller blåst opp de delene av avhandlingen som ikke kunne mistenkes for å være plagiert. Et par unge forskere har av ren skuffelse funnet seg noe annet å gjøre. Det er uten videre klart at det er irriterende å måtte omarbeide sin egen presentasjon bare for å unngå en uberettiget mistanke om manglende originalitet.

Situasjonen er ikke så sjelden, fordi forskningen gjerne beveger seg i fronter – the edge of evolution – hvor flere aktører tiltrekkes av den samme problematikken når først de historiske forutsetningene er gitt og tiden er moden. Det er et av de beste argumentene for organisert forskning i nettverk at ikke alle graver i den samme grøfta. Man kan bli advart i tide. I gamle dager fantes noe som ble kalt «foreløpige meddelelser» i de vitenskapelige tidsskriftene som en slags beskjed til kolleger med beslektede planer. Nå er det vanskeligere å sikre seg, fordi mengden av artikler og avhandlinger er blitt uoverskuelig i de fleste fag.

I humanistiske fag, normative fag som teologi eller juss, og samfunnsfag har man det noe enklere, fordi slik forskning sjelden består av definerte «funn». Trekker man humanistiske, normative problemer eller sosiologiske data gjennom et forskerhode, blir resultatet så å si aldri en enkel påstand, men heller en mangeleddet refleksjon som preges av alt det forskeren har lært om sin gjenstand gjennom mange år. Denne typen forskning er også alltid en personlighetstest av kokken som koker det hele sammen.

Men. Uansett disiplin er åpenhet og sannferdighet utvilsomme dyder i all forskning. Derfor går det ikke an å snike seg unna med unnskyldninger av den ene eller andre typen. Det ligger i forskningens vesen å gjøre bomturer som – til tross for blod, svette og tårer – ikke innbringer aktøren æreskapital av noen art. Man kunne skrive en hel vitenskapshistorie om dem som kom et halvår for sent til få sitt navn knyttet til store gjennombrudd i kunnskapsutviklingen. Historiene om både Newton, Darwin, Freud og Cricks/Watson ser ganske annerledes ut på nært hold enn om deres «funn» fremstilles som idrettsprestasjoner hvor de som kom først i mål, er de eneste som fortjener å huskes.

Bittert som det er, har jeg ikke noe annet råd å gi deg enn enten å bringe tankegangen et skritt videre, eller å filetere avhandlingen ved å adskille det spiselige fra det som ikke lenger er spiselig, fordi det nå er knyttet til et annet navn enn ditt. Jeg legger merke til at du anlegger et svært individuelt perspektiv på din forskningsinteresse. Kunnskapsutvikling er jo ikke noe vi driver med bare for å samle pokaler for vår egen del. Vi deltar jo faktisk i en større bevegelse hvor spillereglene av gode grunner favoriserer konkurranse og kritikk. Derfor er det så viktig å ikke fuske med kortene. Konkurranse og kritikk er noe man ikke bare skal finne seg i, men noe man aktivt skal oppsøke i vitenskapene. Før eller siden vil alle påstander stå for fall og under trussel om utskifting. Spørsmålet er bare om våre teser gjør nytte for seg i den fasen av kunnskapsutviklingen som denne generasjonen får anledning til å være med på å gi form.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse