Debatt

Hvor er idretten, og hvor er politikken?

Ingen hadde hørt om Special Olympics World Games før to uker etter at det var slutt.

Norske idrettsutøvere kom 4. august hjem fra et av verdens største internasjonale idrettsarrangementer. Norge stilte med 28 av totalt 6 500 idrettsutøvere fra nærmere 150 land. De høstet en rekke medaljer og opplevde også noen skuffelser – så langt er alt normalt. Men ingen hadde hørt om dette før to uker etter at det var slutt. Det er ikke normalt. Sist søndag sendte NRK så 25 minutter oppsummerende reportasje fra Special Olympics World Games (OL) i Los Angeles. Alle syntes det var utrolig sjarmerende og veldig hyggelig å se denne slentrende sympatiske gjennomgangen med utvalgte utøvere, en del tøys og tull og bittelitt sport. Historier om vennskap, håndbak med far, drømmer og tegninger og idrettsglede i ren form. De fleste ble nok imponert over det de så – og litt rørt. Det er nytt for mange at idrettsutøvere med utviklingshemning deltar i internasjonale mesterskap. NRK skal ha honnør for det som er gjort. Det var fint. Men så begynte vi å lure litt.

Og la oss ikke bli misforstått – NRKs reportasje var flott, hyggelig og morsom. Men er det OK at et internasjonalt sportsstevne kun dekkes med en feel-good-reportasje to uker etter at det fant sted? Når en slentrende humoristisk søndagsreportasje – mest utenfor banen – blir stående alene som dekning en stund etter at det hele er over, uten alminnelig sportslig dekning, er det en form for usynliggjøring av utøvere som utøvere. Det er sjarmerende, eksotisk, rørende – og usynlig.

Usynliggjøring og eksotisering er gamle kjenninger.

Usynliggjøring og eksotisering er gamle kjenninger. Nye grupper melder seg på og får plass som merkverdig – enten sjarmerende merkverdig eller på annet vis. Man er der, og så likevel ikke. Inn i det offentlige rom kommer man som noe annet – ikke en av oss. Man kan tenke på kvinneidrett i dens begynnerfase, i tillegg melder bildet av fargede i underholdningsbransjen i tidligere tider seg. Kvinner var ikke idrettsutøvere – de var kvinner i uvante omgivelser. Fargede var ikke mennesker – de var den fargede i filmen.

En slik feel-good-reportasje som ble sendt søndag, som eneste dekning, blir fort et blikk inn i det ukjente, søte og litt eksotiske. Det blir overfokus på utøvernes sjarm og deres drømmer. Helt på sin plass om det var satt i kontekst – en kontekst der utøvernes sportslige utfordringer og prestasjoner var presentert på vanlig vis. Men så ikke her. Det er vanskelig å tenke seg et annet idrettsarrangement av denne størrelse og bredde, med norsk deltagelse, der man synes det er tilstrekkelig med en hyggereportasje to uker etter at det hele er over.

Er det bevisst diskriminering, eller er det bare historiens langsomme gang? Det er jo uvant, sikkert, med sport der det ikke bare er den målte tiden som er tegn på å ha lykkes, der utøvernes utfordringer er noe annet enn de skadene som rapporteres om i full bredde i idretten ellers. Men det er nok av sportslige utfordringer i øvelsene i Special Olympics som kunne formidles som spennende idrett.

I tillegg til ikke å vise øvelsene på Sportsrevyen eller på sportssidene, med presentasjon av utøverne som utøvere, med styrker og utfordringer og prestasjoner – ble en rekke andre spørsmål heller ikke stilt. Hverken i siste Special Olympics vinter-OL eller nå i sommer-OL stilte Norge med noen imponerende stor utøverdelegasjon. Under vinter-OL i Sør Korea i 2013 hadde vi en delegasjon omtrent på størrelse med Danmark og land enda lenger sør. I flere grener der Norge ellers stiller, hadde vi ikke deltagelse i Los Angeles i år. Hva som er idrettsnorges ambisjoner for utøvere med en utviklingshemning nå som Special Olympics er blitt en del av Norges Idrettforbund kunne man spurt både idrettspresidenten og generalsekretæren om – de var med. Hvor mange slike turnlag som vi så i reportasjen har vi? Er det hundrevis – eller er det i virkeligheten kanskje bare to?

NRK, med sin dekning fra Special Olympics World Games, har satt en standard for en god, sjarmerende og sympatisk form for reportasje som det bør komme mer av. Men det blir søt usynliggjøring når dette blir stående alene som OL-reportasje. Dette er ikke i hovedsak NRKs feil – vi har ikke engang begynt å snakke om alle de presseorganer som ikke har dekket denne olympiaden i det hele tatt.

Litt av begrunnelsen for ressursbruk på toppidrett er breddeidrett. For mange mennesker med utviklingshemning driver ikke idrett – det er en utfordring på mange plan. Det er en forbindelse mellom hvor kjent og synlig en gren eller aktivitet er og den innsats som blir lagt inn sektoren, fra klubber, forbund og myndigheter – det går sikkert begge veier. Man må regne med at utøvernes selvfølelse og inspirasjon påvirkes av den dekningen som gjøres. Så det spiller en rolle – igjen på mange plan – når man ikke tar internasjonale konkurranser på alminnelig sportsjournalistisk og politisk alvor fordi utøverne har en utviklingshemning. Men – for en fest det var. Synd at idrettspublikummet ikke fikk være med underveis.

Mer fra Debatt