Morgenbladets hovedoppslag i forrige uke dreide seg om plagiat: om forskere som skriver av andre uten å gjøre oppmerksom på at det er det de gjør: «I gråsonen mellom tyveri og inspirasjon går det ofte galt», opplyses vi på første side. Plagiat er ganske riktig å betrakte som tyveri. Men hva ligger i «inspirasjon»?
Etymologien gir oss en god indikasjon. Det latinske inspiratio betyr «innånding», at ånden kommer over dikteren. Vi har tilsvarende ord både på germansk og gresk: begeistring (Geist betyr «ånd») og enthousiasmos (der guden, theos, tar åndens plass). Det dreier seg om en gammel forestilling som Platon flere steder gjør fyldig rede for: Dikteren skaper sine verk uten å være ved sans og samling. Som redskap for guden eller musen fylles han/hun av «poetisk vanvidd».
Denne tanken kommer tilbake for fullt i romantikken, med den såkalte geniestetikken. Dikteren kunne dermed frigjøre seg fra sine forbilder og heve seg over det etablerte regelverket. Ånder og genier behøver ikke følge regler.
Litteraturhistorisk kan det på denne bakgrunn registreres to motsatte forklaringer på hvordan diktning skapes: enten ved inspirasjon (beånding) eller ved imitasjon (etterligning av forbilder). Imitasjonsestetikken dominerte i Europa helt frem til 1800-tallet, det vil si romantikken.
Etter romantikken har imitasjonsestetikken tatt en grusom hevn.
Etter romantikken har imidlertid imitasjonsestetikken tatt en grusom hevn. Den har tilegnet seg inspirasjonsbegrepet. I hverdagsspråket sier og skriver vi for eksempel at forfatter X er inspirert av forfatter Y. Det betyr i praksis at sistnevnte er påvirket av eller har imitert førstnevnte. Men det virker kanskje ikke like aktverdig.
Når Morgenbladets journalister forutsetter dagligspråksbetydninen av ordet inspirasjon i et oppslag om uredelig etterligning, står de i fare for å forskjønne saken og forvirre sine lesere. En forsker kan nok av og til få en god idé som hun/han ikke helt vet hvor kom fra, men ellers gjelder det å tilstrebe full kontroll og ikke overlate noe til Ånden. Avskrift beror ikke på inspirasjon. Studenter får stryk om de skulle finne på å stjele andres setninger.
Jon Haarberg er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.