Foreldres uaktsomhet i omsorg for barn – hva hører hjemme i rettssalen?
Jeg leser jevnlig etikeren Trond Berg Eriksens små moralske epistler i Morgenbladet, og med stor interesse. Stort sett er det Berg Eriksen skriver både klokt, innsiktsfullt og tankevekkende. Det gjelder også forrige ukes innlegg, om moren som ble tiltalt for uaktsomt drap (en sak i Morgenbladet 3. juli) – under spørsmålet om dette hører hjemme i rettssalen. Særlig liker jeg godt setningen om at jurister for lett synes å tro at det alltid er like mye i årsaken som i virkningen. Og også englevaktens rolle er godt sett.
Likevel, kanskje fordi jeg er jurist, stusser jeg over det samlede budskapet. Det virker som Berg Eriksen glemmer to viktige momenter, som vel bør tas med i en diskusjon om dette:
Det ene er at formålet med straff ikke bare er individualprevensjon, men også allmenprevensjon: Jeg har inntrykk av at mange som gjør noe «uheldig» – for eksempel i trafikken – som medfører personskade, selv gjerne både sier og føler at de allerede har fått sin straff, og derfor til og med kan føle det som urettferdig om de i tillegg blir formelt straffet for det av samfunnet. Og det kan godt være at det stemmer, subjektivt sett. Mye taler også for at nettopp dét var tilfelle i denne saken. Men dette kan ikke være nok for samfunnet, i den utstrekning det ønsker å signalisere eller bekrefte at det som er gjort, er galt og uønsket. Strengt tatt er det dessuten umulig for samfunnet å vite om det den skyldige sier er riktig: I prinsippet kan det tenkes at den handlende inni seg er like kald eller varm etter handlingen – ja, at handlingen eller skjødesløsheten var tilsiktet, og sorgen er hul. Et eksempel satt på spissen gir den muslimske familiefaren som av misforstått religiøsitet og ærekjærhet dreper sin datter som har gjort noe mot hans vilje, og som deretter sørger sårt over den «tapte datteren». Dersom man overhodet vil ha et samfunn med offentlig (heller enn privat) straff, kan ikke jeg skjønne annet enn at også en mor som ved uaktsomhet har forvoldt sitt barns død, bør kunne straffes.
Det er også et annet viktig moment som kommer inn nettopp i saker som denne: Et barn er ikke bare foreldrenes barn – det er et selvstendig menneske som anerkjennes som det og som beskyttes av samfunnet. Og det å passe på et lite barn er i seg selv noe så viktig og ansvarsfullt, at det her oppstår en særlig omsorgsplikt, som er større enn bare det å passe på sitt eget. Et lite barn i et badekar er en klassisk faresituasjon – også om det er sammen med eldre søsken. Barnet passer ikke seg selv, det må passes på. Og da må en praktisk regel være at man ikke lar unnskyldninger få like stor vekt som ellers ved overholdelse av plikter, om at man «bare» skulle gjøre noe, eller «bare» var borte et par minutter. Sannheten er at man i så fall ikke har gjort sin plikt. Denne særlige omsorgsplikten er det viktig for samfunnet å signalisere og håndheve. Spørsmålet blir om unnskyldningen er god nok – og det er lett å tenke at her var den det ikke.
Samlet mener jeg ut fra dette, og det andre som er sagt om saken, at jo, dette kan godt høre hjemme i rettssalen.
Gert-Fredrik Malt
Jurist, Universitetet i Oslo