Annonse
00:01 - 07. august 2015

Den undervurderte klassikeren

Norges første egentlige roman er alltid blitt omtalt med en viss halvhet i entusiasmen, skriver Erik Bjerck Hagen.

Ulykkelig kjærlighet: Som 17-åring forelsket Camilla Wergeland seg i Johan Sebastian Welhaven, det ufyllbyrdede forholdet forble et livslangt traume for henne. Sophie i Amtmandens døttre er også 17 år. Maleri: Johan Gørbitz. Foto: Oslo Museum
Annonse

Camilla Colletts roman Amtmandens Døttre (1854/1855) er historien om hvordan den følsomme unge mannen, Georg Cold, og den følsomme unge kvinnen, Sophie Ramm, ikke får hverandre. Som landets første egentlige roman ble den tidlig en litterær klassiker, og dens lesbarhet, originalitet og innflytelse på neste generasjon samfunnskritiske forfattere er aldri trukket i tvil.

Henrik Ibsen skal ha regnet Collett som «Nordens første Stilist», og Alexander Kielland skrev, i et berømt brev til hennes 70-årsdag: «Jeg tror aldrig, jeg har fremstillet noget Kvindeforhold, uden at jeg har spurt mig selv: hvad vil Fru Collett sige om det? Man retter sig uvilkaarligt i Arbeidet som Soldaten, der føler, at Generalen ser paa ham.» Jonas Lie la sine mest kjente romaner, Familjen paa Gilje og Kommandørens Døttre, tett opp til Colletts pionérarbeid.

Ikke desto mindre har man til alle tider også kunnet spore en viss nedlatenhet i omtalen av denne romanen. Det finnes en viss halvhet i entusiasmen, en tendens til undervurdering selv blant Colletts varmere talsmenn. Dette gjaldt i realismens tidsalder – romslig definert som perioden 1880–1950 – da romanen gjerne ble ansett som bare et første skritt vekk fra romantikken og frem mot den mer moderne tid, men det gjelder også i senere forskning: Etter 1975 har man ofte sagt at Collett slett ikke forsøkte å være så mye av en samfunnskritisk realist; dypest sett var hun en erkeromantiker som dyrket et elitistisk kjærlighetsideal som ikke var ment å skulle overleve noe så prosaisk som ekteskapet og livets alminnelige gang for øvrig. Det unge paret i romanens midte var ikke bare for passive og forsiktige i sitt forhold til livet og hverandre; de – og Collett – foretrakk å la sine høye idealer gå til grunne fremfor å forsøke å få dem realisert i det genuine samlivets ups and downs.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse