Annonse
00:00 - 28. august 2015

Da Francis Sejersted mistet munn og mæle.

«Si meg, er det dere eller jeg som skal snakke!», utbrøt Milorg-veteranen.

Annonse

Harry Fett utga på sine eldre dager en bok med essays om Godviljens menn. Francis Sejersted var en slik godviljens mann. Utbredte antagelser om at det bare er egeninteresser, maktbegjær og forstillelse som styrer historien, møtte Francis med argumenter om rettslige, etiske og kulturelle normers betydning. Det var en teoretisk begrunnet intellektuell posisjon, men den sto i samklang med hele hans personlighet, slik den var formet av strenge embetsstandsidealer om plikt, redelighet, høflighet og ikke minst grundighet. Så innforlivet var han i disse dyder at han, denne robuste historiker og erfarne samfunnsstøtte, i noen situasjoner nærmest kunne vise et merkelig snev av uskyld og begrenset fantasi overfor motarbeidelse. Finurlige institutt-intriger og politiske spill var ikke hans arena. Heller ikke deltagelse i noen form for ubehøvlet samtale.

 

Til en liten sammenkomst i Fritt Ord for mange år siden hadde styrets leder og nestleder invitert Jens Christian Hauge for å fortelle om stiftelsens tidlige historie. Han var eneste overlevende av de tre stifterne. Vi satt fire rundt bordet, Francis ønsket vennlig velkommen og skulle forklare bakgrunnen for vår interesse. Han ble med en gang avbrutt av Hauge: «Si meg, er det dere eller jeg som skal snakke!» Francis ble målløs. Det var som om han ikke hadde opplevd noe lignende i sitt voksne liv. Han fortrakk ikke en mine, men denne momentane taktløsheten var for ham et utenkelig normbrudd som han sto fullstendig fremmed overfor. Det tok lang tid før han omsider kilte inn noen spørsmål. Siden tok han det hele som et komisk intermezzo.

 

Francis Sejersted var en verdig gallionsfigur for tunge institusjoner i det norske samfunnet. Samtidig manglet han på ingen måte sans for nye ideer og nye tiltak. Først og fremst var han en toppintellektuell.  Men de mangfoldige reaksjonene i Norge og utlandet ved hans bortgang har også sammenheng med en ekstraordinær utstråling av integritet og dannelse. Å føre samtale med ham var som å snakke med to århundrer, slik var hans nærkontakt med embedsmannsstaten, den som han selv representerte med dens beste sider. For ham var høflighet mye mer enn en form. Den var en forutsetning for å virke i et sivilisert samfunn.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Staten har i årevis forfulgt og dømt folk som ikke har gjort seg skyldig i noe ulovlig. Ofrene for den omfattende systemsvikten som er avslørt gjennom den såkalte trygdeskandalen,…»