«Jeg er helt overbevist om at atomvåpen i seg selv ikke har forhindret og ikke vil forhindre storkrig. Tvert imot er jeg sikker på at disse grufulle innretningene unødig forlenget og intensiverte den kalde krigen. I dagens sikkerhetssituasjon har trusler om bruk av atomvåpen vist seg å være hverken troverdige eller militært nyttige.» Mannen bak uttalelsen burde vite hva han snakker om. Han er tidligere øverstkommanderende for USAs atomvåpenstyrker og heter general Lee Butler.
Å ha atomvåpen innebærer i ytterste konsekvens å true andre staters sivilbefolkning med utslettelse. Det er ikke en måte å bygge mellomstatlig tillit på. Balansegangen mellom avskrekking og provokasjon er hårfin. Hvis det går galt, vil konsekvensene være grusomme. Det viktigste spørsmålet vi bør stille oss på 70-årsdagen etter Hiroshima-bomben, er: Hva kan vi gjøre for å unngå 70 nye år med atomvåpen?
I løpet av våren har 113 stater sluttet opp om det humanitære initiativet for å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen.
Initiativene for en verden uten atomvåpen er mange. På ulike tidspunkt i historien har presidenter i stater med atomvåpen vist lederskap for total atomnedrustning. I 1986 foreslo USA og Sovjetunionen en rekke tiltak som kunne ha lagt grunnlaget for en atomvåpenfri æra. Det legendariske Reykjavik-møtet ble dessverre ikke begynnelsen på slutten av atomalderen slik både Gorbatsjov og Reagan hadde håpet. Den amerikanske drømmen om et rakettskjold kom i veien. En tapt mulighet til tross, statslederne dro ikke tomhendte fra Island, men la grunnlaget for den viktige INF-avtalen som forpliktet landene til å fjerne en hel gruppe av landbaserte atomvåpen.
I 1999 var det Kinas tur til å spille den konstruktive rollen. President Jiang Zemin erklærte at «[en] konvensjon om et fullstendig forbud mot atomvåpen bør fremforhandles. Siden biologiske og kjemiske våpen er blitt forbudt, er det ingen grunn til at atomvåpen, som er mer ødeleggende, ikke burde bli fullstendig forbudt og avskaffet. Alt som skal til for å nå dette målet, er sterk politisk vilje.»
Ti år etter kom Obama med sin berømte Praha-tale: «Så i dag erklærer jeg med overbevisning USAs engasjement for å søke fred og sikkerhet i en verden uten atomvåpen. Jeg er ikke naiv. Dette målet vil ikke oppnås raskt – kanskje ikke i min levetid. Det vil ta tålmodighet og utholdenhet. Men nå må vi ignorere stemmene som forteller oss at verden ikke kan endres. Vi må insistere: Ja, vi kan.»
Gode initiativer som perler på en snor. Men historien er også full av tiltaksløshet og kjepper stukket inn i hjulene på nedrustningsinitiativer. Nettopp derfor er det så viktig å gripe muligheten når vi har den. Verdens statsledere og utenriksministere, inkludert Erna Solberg og Børge Brende, bør ikke sitte på gjerdet og vente på at alle atomvåpenstatene skal kvitte seg med sine atomvåpen. Gjør man det, skjer det ingenting.
I løpet av våren har 113 stater sluttet opp om det humanitære initiativet for å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen. Dette kan være begynnelsen på forhandlinger om et forbud mot atomvåpen. En slik prosess vil ta tid, desto viktigere er det å begynne snarest. Dersom regjeringen vil bidra til å legge grunnlaget for en verden uten atomvåpen, bør Brende støtte opp om dette initiativet. Norges sikkerhet bør bygges på et sterkt forsvar og en aktiv deltakelse i Nato-samarbeidet, men ikke med aksept for masseødeleggelsesvåpen. Som Lee Butler har sagt: «Atomvåpen er menneskehetens fiende. (…) De er en slags tidsinnstilte biologiske bomber med en virkning som overskrider tid og rom og forgifter jorden og dens innbyggere i mange generasjoner.»
Tomas C. Archer
Generalløytnant (P)
Tidligere Generalsekretær i Flyktninghjelpen
Medlem av Aps internasjonale utvalg