Aktuelt

Vond følelse i magen

Pressegeneral Kjersti Løken Stavrum utelukker ikke at hun selv kan ha slurvet.

---

Dette er saken 

Denne uken ble det kjent at journalist Daniel Butenschøn hadde plagiert deler av en artikkel publisert i Dagens Næringsliv 25. juli.

Plagiatet ble avslørt på Twitter av Øistein Refseth, som er markedssjef i filmselskapet Mer film. Mandag erkjente Butenschøn at han hadde plagiert en artikkel i The New Yorker fra 2010.

DNs sjefredaktør Amund Djuve beklaget mandag på vegne av avisen.

Torsdag var det avdekket at Butenschøn har plagiert totalt ti artikler i DN. I 2005 fikk han en reprimande etter å ha plagiert innhold i en artikkel i Morgenbladet om Barack Obama.

---

Jeg tror at mange journalister er stresset i kjølvannet.

– En av de mest profilerte journalistene i Dagens Næringsliv har plagiert stoff i årevis uten å bli oppdaget. Et typisk pressespørsmål: Bør DN-redaktør Amund Djuve gå?

– Det er flere som har stilt spørsmålet. Jeg tror mange følger nøye med på hvordan pressen dekker denne saken, fordi den ligner saker fra andre bransjer der enkeltpersoner begår feil. Så langt mener jeg DN har håndtert dette bra. De var raskt på banen, har vært kontante og forsøker å komme til bunns.

– Hva med featureredaktør Gry Egenes, som til daglig har hatt ansvaret?

– Det tillegger ikke min stilling å mene eller jobbe for at noen bør gå. Jeg håper at norske redaksjoner i kjølvannet av dette sikrer at de har arbeidskultur og rutiner som ivaretar presseetikken. Nå har DN hatt tre saker på kort tid. Denne, intervjuet med Caroline «Fotballfrue» Berg Eriksen – som endte i Pressens faglige utvalg – og i tillegg journalisten som stengte seg inne i en rettssal og smugleste i rettspapirene. Anledningen har vel aldri vært bedre enn nå til å diskutere kultur og metoder.

– Noen journalister elsker å gjøre narr av institusjoner som gransker seg selv etter en offentlig krise. Denne uken skrev prisvinnende gravejournalist i DN, Gøran Skaalmo, at det var forbilledlig av DN å rydde opp i dette selv. Hvis saken handlet om for eksempel Telenor eller Tine, skriver tidligere avisredaktør Børre Arntzen i et blogginnlegg, «ville ikke blodhundene i avisene gitt seg før ledelsen hadde blitt presset til å svare på spørsmål om sin egen posisjon. Noen hadde helt sikkert blitt tvunget til å gå». Har eksredaktøren et poeng?

– Pressen må tåle den diskusjonen og DN må tåle den kritikken. DN er harde mot de harde, og det vil være underlig hvis de raskt konkluderer med at alt er bra. Plagieringen ble dessuten avslørt utenfra.

– «Dette skjer veldig sjelden», sa du i Dagsnytt 18 på tirsdag. Nå renner det inn med nye tilfeller. Helge Øgrim, redaktøren i fagbladet Journalisten, skal ha plagiert. En profilert mediekommentator blir på Twitter beskyldt for det samme.

– Disse tilfellene gjenspeiler hva denne saken dreier seg om. Når vi ikke kjenner til plagieringen, så aner man ikke at det man leser i norske aviser, kan være avskrift av amerikanske publikasjoner.

– Tegner disse tilfellene et miserabelt tidsbilde av norsk journalistikk?

– De gir et riktig tidsbilde av norsk journalistikk.

– Har saken skadet troverdigheten til norske medier?

– Jeg tror saken vil være noe skadelig for troverdigheten – som pressen lever av. Spesielt blant folk som er kritisk til norsk presse fra før. Særlig problematisk er det at plagieringen i DN gjelder helt tilforlatelige ting. Tidligere avsløringer av plagiering har dreiet seg om at journalisten vil imponere.

– «Man må undersøke om prestasjonskulturen og presset i mediebransjen kan ha betydning for jukset», uttaler professor Frank Aarebrot til Aftenposten.

– Jeg får ikke det til å rime med denne saken. Journalisten ville aldri vært nær ved å vinne noen pris for sakene det gjelder.

– Apropos, så vinner DN-magasinet stadig priser. Sakene er ambisiøse og godt skrevet, avsløringene er store. Kan også erfarne journalister ty til triks i frykt for å levere noe som ikke er bra nok?

– Det vet jeg ikke, men det er åpenbart at det vil utvikle seg en vinnerkultur i en redaksjon som har så mange journalistiske seire som DN. De har noen av de beste avslørende og skrivende journalistene i landet. Jeg har ikke jobbet i DN selv, men det vil alltid være en bakside av medaljen i en konkurransekultur. Det er en klar logikk at vinnere teller og får oppmerksomhet. Og journalister ønsker å lage saker som får oppmerksomhet.

– Hva tror du ligger bak plagieringen og fabrikkeringen?

– Det vet jeg ikke. Vi vet foreløpig lite om hva journalisten selv mener og tenker eller hvordan han ville forsvart seg selv. Dette er viktig å huske.

– Burde han aldri blitt ansatt? Han ble tatt for plagiat her i Morgenbladet i 2005, før han ble ansatt i DN i 2007.

– Generelt mener jeg at mye kan tilgis og at de fleste fortjener en ny sjanse.

– Hva sier det om norsk presse at det gikk ti år før hans sitatfusk ble oppdaget igjen?

– Jeg tror det betyr at vi har stor tillit. Vi har ingen kultur for å tro at noe sånt kan skje. Det er gode grunner til at vi stoler på at kollegene har snakket med dem de siterer.

– Noen nettjournalister driver mest med klipp og lim. I fjor ble nettstedet Buzzit tatt for omfattende plagiering. Aviser som Aftenposten og Dagbladet oppretter reklamebyråer som publiserer reklame som ser ut som journalistikk. Er vi inne i en vanskelig tid for journalistiske idealer?

– Parallelt pågår det nå en rettssak av vesentlig betydning, om kildene til filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen. Saken handler om terror, Politiets sikkerhetstjeneste og kildevern, men så ender juli opp med at vi diskuterer hvor mye avskrift journalister kan gjøre. Jeg skulle heller sett at journalistene var langt mer engasjert i diskusjonen om kildevern.

– Hva vil Presseforbundet gjøre for å forebygge plagiering, fabrikkering og sitatfusk?

– Dette er et spørsmål om arbeidskultur. VG har uttalt at de regner med at journalistene rapporterer og siterer korrekt. Mediene bør også kunne regne med dette. Vi i Presseforbundet kan diskutere om vi skal gjøre noe, men jeg mener vi har en god Vær Varsom-plakat som ikke er vanskelig å tolke. Hovedregelen er at vi oppgir kilden til informasjon. Det er også viktig å huske at Presseforbundet jobber med presseetikk. Plagiering og fabrikkering er jus.

– Enkelte engelskspråklige publikasjoner har tradisjon for sitater i anførselstegn, som helst skal være så ordrette som mulig. Her i Norge bruker vi den såkalte sitatstreken, der journalisten i praksis står friere til å justere den intervjuedes budskap. Fører dette til et for slapt forhold til virkeligheten?

– Jeg tror det er viktigere å snakke om featuresjangeren og den fortellende journalistikken, som er blitt utbredt i norsk presse. Sjangerne har vært krevende for journalister, som har vært usikre på hvor langt de kan gå. Det er blitt fristende å gjøre været penere, en hendelse mer forklarende og gi en scene mer kraft enn den hadde. Det er vanskelig for redaksjonlederen eller leseren å vite om solen forsvant bak en sky akkurat i det øyeblikket journalisten skriver.

– Tror du mange dikter mer enn de bør i fortellende reportasjer?

– Er ikke dette essensen i det hele? Jeg vet ikke. Men jeg tror det ikke.

– Hva med utenriksjournalistikken? Er det lett å pynte på virkeligheten hvis man intervjuer en mann i Sibir som aldri vil lese saken med mindre man sender ham den?

– Slik har det nok vært. Det fine med vår tid, er at han i Sibir kun er et tastetrykk unna saken. Tidligere dreiet mye utenriksjournalistikk seg om at man leste utenlandske aviser og lagde stoff basert på det. Hvis man går tilbake, tror jeg man vil se dårligere bruk av kildehenvisninger enn i dag.

– Du har vært redaktør i årevis. Har denne saken gitt deg en dårlig følelse i magen? Har du tenkt at du selv har vært slepphendt?

– Jeg har hatt vondt i magen hele uken. Dette er vondt for DN og for pressen, og jeg tror at mange journalister er stresset i kjølvannet. Debatten i sosiale medier har nok fått mange til å kikke på tekstene sine i arkivet. Jeg får også vondt i magen når jeg tenker på den det angår. Men jeg tror ikke at noen av dem jeg har jobbet med har plagiert.

– Ikke engang en frilanser i kvinnebladet KK?

– Jo, jeg har tatt en frilanser for fabrikkering i KK én gang. Det var en tulleting, som vi heldigvis oppdaget.

– Har du selv plagiert noe?

– Jeg tror at alle som har skrevet i aviser nå har tenkt over dette. Men jeg føler meg trygg på at jeg ikke har gjort det.

– Har du fabrikkert?

– Nei, det har jeg ikke gjort.

– Ingen vil finne noe hvis man går gjennom alt?

– Jo, noe vil man vel finne. Er det ikke sånn at man alltid ser tilbake og tenker at man burde gjort en bedre jobb?

Mer fra Aktuelt