00:30 - 17. juli 2015

Vi er performanceartister

Enhver flyvning er et kunstverk: Kraften i skuespillet ombord, ensemblefølelsen, er det som får de kabinansatte til å holde ut kampen for tilværelsen i luftfarten, skriver SAS-purser Karen E. Dobloug.

I flytsonen: Det som skjer i en SAS-kabin, har sin egen berettigelse, sin egen logikk, uavhengig av hvordan jeg blir behandlet «ovenfra», skriver Karen Dobloug. Bildene er tatt fra boken Flight attendants av fotograf Brian Finke. Til venstre: Kabinansatte i British Airways, 2005. Til høyre: Roshayati, Air Asia, 2006. Foto: Brian Finke, Courtesy of the artist and ClampArt, New York City

Arbeidslivet i luften

Kabinansatte og piloter er unntatt fra Arbeidsmiljøloven på alt som har med arbeids- og hviletidsbestemmelser å gjøre, og de må avvikle deler av sommerferien utenfor det lovfestede, norske ferieåret.

Arbeidsuken er på 47,5 timer. Kan gå opp til 60 timer ved forsinkelser. 

Arbeidsdagen kan planlegges med inntil 13 timer uten matpause, opp til 15 timer ved forsinkelse.

Er unntatt fra pausebestemmelser og bestemmelser om akseptabelt støynivå på arbeidsplassen.

Har ikke overtidsbetalt, har ikke tillegg for helgearbeid, nattarbeid eller arbeid på helligdager.

Har ingen risikotilegg. 

Betaler skatt til stat og kommune.

Passasjeren ser et smil, kanskje to. Får sin kaffe eller sin vin, når sin destinasjon og nikker «ha det» idet han eller hun forlater flyet. Sømløst, gjerne før tidtabellen. Vår jobb i kabinen er sammensatt, på én og samme arbeidsdag opptrer vi gjerne som psykologer, kokker, healere, skreddere, kelnere, terapeuter, lærere, sykepleiere, mekanikere og så videre, og alt dette må utføres med stor eleganse, nedtonet for at det ikke skal gå ut over ham eller henne som allerede gruer seg til å dele armlene med den fremmede ved siden av seg.

 

Jeg elsker jobben min, men av og til blir jeg helt tom. Kampen for tilværelsen i luftfarten kjenner vi alle på kroppen. Passasjerene om bord virker likevel fornøyde. SAS ligger fremdeles på topp i kundetilfredhetsmålinger. Er det da vi som jobber ombord, som er arbeidslivets vinnere? I 33 000 fots høyde holder vi altruismens hovedverdi høyt i hevd, i et slags deregulert anarki hvor vi er unntatt viktige deler av norsk lov, altså Arbeidsmiljøloven, på så vesentlige punkter som arbeidsdagens tidsregulering, levelig regulering av helgefri og anledning til å avvikle sommerferie innenfor det norske lovfestede ferieåret.

Jobben som kabinansatt fungerer slik: Det er når jeg gir at jeg får tilbake energi. Det som skjer i en SAS-kabin har sin egen berettigelse, sin egen logikk, uavhengig av hvordan jeg blir behandlet «ovenfra». Energikilden synes å oppstå i kontakten mellom folk. Mellom oss som jobber der, og mellom oss og passasjerene. Er det nestekjærlighetens biologi vi praktiserer? For med dårligere lønnsvilkår og færre goder, er denne kjemien det vi har, og den blir, om mulig, enda mer synlig. Vår lille, men avgjørende håndtering av firmaets kjerneverdier har det aldri vært behov for konsulenthjelp for å lære å mestre. Det bare skjer. Men hva skjer, og hvordan?

 

1: Vi er performanceartister. På et fire ukers lederkurs for å bli kabinsjef skulle vi en formiddag bygge et stort tårn av treklosser, i grupper på fire-fem. Øvelsen tok flere timer. Fasiten befant seg bak en liten vegg, og laget ble trukket i poeng for hver gang en deltager oppsøkte den. Besøkene bak veggen måtte selvfølgelig derfor minimeres, og tilliten til fantasi og hukommelse maksimeres. Tiden det tok før vi som var på samme lag, kom i «flow» var én og en halv time. Det var den tiden det tok å glemme seg selv, åpne seg for andres ideer og gjøre det beste ut av alles forslag til fremdrift og løsninger på én gang. Etter én og en halv time ble målstyringen plutselig en lek, og byggingen gikk nærmest av seg selv.

Mennesker behøver altså en «naturgitt» tid for å komme i en felles flytsone hvor alle har landet i sine roller som medskapere for å løse en oppgave. En kan legge merke til at det samme ofte gjelder for eksempel en god samtale med venner. Og at det kanskje er derfor lengden som normeres for «helaftens» spillefilmer er 90 minutter. Slik at den estetiske opplevelsen og erfaringen skal få virke, i fred og ro.

Ordet estetikk, på engelsk aesthetics, betød opprinnelig i den greske antikken å ta inn andre mennesker gjennom sansene. Når et SAS-team møtes ved briefingbordet før flyvning, er vi nødt til å foreta dette spranget sammen inn i «flow» på mindre enn fem minutter. Dette er det vi kaller profesjonalitet. Å iscenesette samarbeidet på en brøkdel av den naturgitte tiden det egentlig tar. Vi imøtekommer kravet om effektivitet med et uklanderlig uniformt ytre, en stoisk ro og en elegant menneskeinnsikt, finner vår gate og oppfører oss som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Det gir trygghet til passasjerene når de trer inn i flyet.

Enhver flyvning er derfor et kunstverk, vi manøvrerer i en destillert vennlighetsmaskin som bærer nestekjærligheten høyt hevet over skyene. Dette er en utmattende og anstrengende øvelse, men vi blir til gjengjeld honorert med fornyet energi når vi håndterer våre medmennesker i luften. Det er på bakgrunn av denne særdeles krevende kunstformen at det er så viktig for oss med tilstrekkelig hvile. For ikke å snakke om hvor essensielt det er at vi får samme behandling av ledelsen som det er forventet at vi gir passasjerene, selv om vi greier dette uten også. For hvor lenge vil denne kulturen vare hvis vi ikke blir tilstrekkelig verdsatt?

 

Vi manøvrerer i en destillert vennlighets-maskin som bærer nestekjærligheten høyt hevet over skyene.

2: Vi er dansere. For ikke lenge siden var jeg så heldig å feire bursdag med en syv-retters lunsj på et middelalderslott i den sydfranske byen Eze. Slottet heter Chateau Eza, og måltider inntas gjerne på små balkonger i smijern, 500 meter over det turkisblå Middelhavet.

Restauranten har to michelinstjerner, men det var ikke stjernene som betød noe for min opplevelse. Det var servicen. Eller «the care», som det heter hos oss i SAS. Koreografien. Mens jeg satt der, fikk jeg nemlig assosiasjoner til det som skjer i våre SAS-kabiner. Måltidet var så stramt (og riktig) koreografert, at en kunne tenke de hadde planlagt hver ankomst ut på balkongen ut fra et gitt tidsskjema. Hver rett ble likevel servert akkurat da vi ønsket den. Hele måltidet tok akkurat to og en halv time, og her kommer jeg til poenget: Tre-sekunders regelen. Servitørene gjorde alt med tre sekunders intervall. Da de stilte seg opp bak oss for å sette ned tallerkner, ventet de tre sekunder før de satte dem ned på bordet. Da hovedretten ble servert, holdt de hånden tre sekunder på lokket før de løftet det av. Så stod de stille i nye tre sekunder for de marsjerte ut svingdørene igjen.

Ved serveringsvognen i en flykabin: Hvordan få kontakt med passasjerene når de ikke ser opp, der de sitter hensunket med sine øretelefoner? Ved å sette en kopp rykende varm kaffe på bordet foran dem og la hånden hvile rundt koppen i tre sekunder. Effekten uteblir ikke. Kontakten skjer. Passasjeren vil løfte blikk og hode og se på det mennesket som gir ham eller henne noe.

Slik administreres de få sekundene vi har til rådighet for hver passasjer. De tre sekundene vi holder blikket på passasjeren, føles i begge retninger: Vi gir av vår tid. I likhet med nestekjærligheten, er tid en synkende verdi i samfunnet, som nettopp derfor har økende verdi hos oss. Fun fact: Et åndedrag i full avslapning tar circa syv sekunder, og det er circa tre sekunders intervall før utpust. En sammenheng, muligens? Nestekjærlighetens biologi, altså.

Tre sekunder tar det også for oss å bruke buddhistmunkenes teknikk når vi av og til mottar aggresjon fra folk; vi vifter den dårlige energien videre over skulderen så den forsvinner, i en aerodynamisk bevegelse.

 

3: Vi er veversker. I norrøn mytologi satt veverskene ved verdenstreet og spant skjebnetråder. På jobb spinner vi vennlige edderkoppnett, med en standard for adferd som ligger langt over det en kan forvente noe annet sted. Hvor ellers må man finne seg i å bli dratt i klærne (hvorpå jeg gjerne tar av forkleet og spør passasjeren om det var det han ville ha), knipset til av den som ønsker kontakt (noe jeg som regel overser), eller på sekundet håndtere en person med dødsangst som ikke greier å sitte i setet sitt. For ikke å snakke om at en passasjer når som helst kan besvime over deg i midtgangen på et fullt fly, så du får rykende kaffe i fritt fall og må forbinde dine egne brannsår mens du diagnostiserer den syke, og deretter ta avgjørelsen om hvorvidt man skal lande på nærmeste flyplass, tilkalle ambulanse eller ikke.

En flykabin er et samfunn i miniatyr, fortetningen av vennlighet må være sterk. Slik en veverske slår inn fortetningen i en vevrenning, slik blir det til slutt et mønster. Og mønsteret er vår stolte copyright. Det tyske ordet for fortetning, dichtung, kommer fra det å veve; oversatt betyr det «diktning». Så å påstå at det er kunst vi driver med om bord, er heller ikke her feil.

 

Som leder på jobb vet jeg at det bare er vennlighet som får kolleger til å føle at de deltar i noe. Det er bare når man føler at man deltar at man kan utvikle seg. Det er bare når man utvikler seg at man kan kjenne genuin glede – og mening. I den pågående annonsekampanjen for SAS likestilles passasjeren med den kabinansatte. Vi kan lese at SAS er like stolte av medarbeiderne som av passasjerene. We are in this together. Begge grupper er «de mest erfarne», skal vi tro annonsen. Erfarne passasjerer velger SAS. Erfarne kabinansatte leverer. Men hvem har egentlig ansvaret når sykestatistikken kryper oppover ?

Å ære hvert menneske, ubetinget, er sannheten, sa den danske filosofen Søren Kierkegaard. I lys av dette kan vi fastslå at vi driver mye med sannhet om bord. Vi er et multikulturelt selskap som flyr med, over og inn i et høyt antall forskjellige kultursoner, mange ganger daglig. Det forventes at vi håndterer alle verdens folk med stil, innsikt og toleranse. Og ikke bare dét, det kreves at vi «ser» hver og én av dem. Dette krever en utpreget sans for brobygging. Da er Kierkegaards tanke god å støtte seg til.

Vi som jobber her, er plukket ut etter hva intervjuerne kaller «SAS-genet» – altså vår evne til å gjøre akkurat dette på kortest mulig tid, nemlig brobygging gjennom noe så raskt og ytre sett enkelt som å møte passasjeren på en måte som får han eller henne til å føle seg velkommen, til å slappe av.

Denne sannheten er en underkjent utfordring, med tanke på allerede altoverskyggende sinnsstemninger et menneske kan oppleve idet de skritter om bord ett av våre fly. Og med tanke på at vi allerede har vært på jobb i åtte-ti timer og kanskje stod opp klokken tre samme morgen. Arbeidsgiver har ifølge EU-regler lov til å sette oss opp på 13 timers økter uten pause – ved forsinkelser flere timer i tillegg. Å møte et blikk, å tørre å «se», det er her den menneskelige energiutvekslingen står på sin vanskeligste og mest betydningsfulle knivsegg. «SAS-genet» trer her inn som en ryggmargsrefleks. Et slikt «seende øyeblikk» kan hekte en mennesjesjel inn der hvor vi alle hører hjemme; i felleskapet hvor rase, kjønn, nasjonalitet og alder er uten betydning. Det er ingen liten sak.

Det handler om å gi noe som skaper en følelse med positiv verdi. Det koster. Min påstand er at vi er blitt enda bedre til dette, selv etter at ledelsen har fjernet goder fra oss, økt arbeidstiden, senket lønnen og gitt oss følelsen at vi er overlatt til oss selv. Ikke engang utdelingen av uniformer kvalitetssikres lengre. En god kollega bestilte nylig en ny jakke, ba om 3 centimeter nedlegging på ermet og fikk den i posten med ermer nedenfor knærne, altså 30 centimeter lengre. Dette er et grelt eksempel på outsourcingens problem, og jeg tør ikke tenke på konsekvensene av at denne mangelen på produktkontroll brer seg til andre avdelinger.

 

Da er det fint å kunne si: Unnskyld, jeg satte visst bena mine under dine.

Som performanceartister har vi ikke muligheten til å gå av scenen når vi trenger pause. I stedet må vi strekke våre ferdigheter nesten til det utenkelige når det gjelder utholdenhet. Midt i en 14-timers arbeidsdag er vi takknemlige for å kunne sette rumpa ned noen minutter på en snipp av et klappsete og nyte lukten av vår oppvarmede mat, i skjønn forening med andre dufter, bare centimeter fra dodøren. Det er i tillegg best å be om unnskyldning for at vi sitter der, siden dokøen som regel har føtter som i trengsel tråkker på våre der vi sitter. Da er det fint å kunne si: Unnskyld, jeg satte visst bena mine under dine. Det må være fordi jeg var opptatt med å tygge i meg middagen min fra et brett som må stå i vater på fanget.

Den franske psykoanalytikeren Felix Guattari (1930-1992) arbeidet med sammenhengen mellom individ, samfunn, aktivitet og politikk. Han skrev noen berømte bøker om dette, blant annet Anti-Ødipus. Der hevder han at når vi flytter blikket fra kjernefamilien og ut i samfunnsaktiviteten, så er det hvordan vi føler oss nyttige eller viktige i samfunnet (les arbeidsplassen) som avgjør hvor glade vi føler oss. Han skriver også om hvordan schizofreni og «galskap» som samfunnsfenomen har økt i takt med at mennesket selv blir overflødig i samfunnsmaskineriet som følge av industrialiseringen og teknologiutviklingen. Dette taler for seg selv. Vi blir syke av å ikke føle at vi deltar.

 

Så er det kanskje til slutt heller ikke lenger passasjeren som skal til en hyggelig destinasjon som er den heldigste. Men vi, som jobber her. Vi, som får praktisere denne nestekjærligheten, som franske filosofer påpeker er en forutsetning for sunn helse.

Tilliten fra arbeidsgiveren har ligget i våre enheters egenlogikk; alle små og store samarbeid som skal klaffe før et fly får «push» ut på rullebanen, har foregått i en aksellerende rytme som oppstår når vi har full tillit fra omgivelsene – ledelsen – og får bruke oss selv på best mulig måte. Dette er så selvgående at vi skaper inflytelse langt inn i språkutviklingen, vi eroderer ordet «rytme» tilbake til den greske opprinnelsen, som betød «flyt». En god rytme er med andre ord en god flyt. Passasjeren elsker denne sømløsheten, det gir ham eller henne energi. Men med utviklingen vi ser i luftfarten for tiden, kjenner vi at veven vi holder sammen, knirker faretruende. Det er imidlertid fremdeles tusenvis som søker hver gang selskapet utlyser kurs. Kanskje er det fordi det til syvende og sist ikke lenger er så mange steder, utenom helsesektoren og utdanningssystemet, der jobben består i å gi, uavhengig av hva du får tilbake. Og at det faktisk er en gave.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Gjermund Forfang Rongved viser hvor lett det blir for president Joe Biden å kjøre Norge forlengs og baklengs dit han vil ha oss.»
«Når synlighet og aktivitet hovedsakelig kun er mulig i digitale kanaler, er det ofte kun de kjente og etablerte som klarer seg.»