Annonse
00:25 - 24. juli 2015

Å slå seg av for å holde ut

Å bryte opp et forhold kan være en kraftanstrengelse, et rykk som handler om overlevelse, et rykk som surfer på en erkjennelse av at det finnes et annet liv, skriver Sissel Gran.

Nummen: I filmen The Hours fra 2002 møter vi Julianne Moore som Laura Brown, en husmor i en amerikansk forstad i 1951. I likhet med Ibsens Nora visste Laura godt hva hun ville da hun brøt opp, skriver Sissel Gran. Foto: Scanbox/Filmweb
Annonse

BRUDDSTYKKER

Denne våren og sommeren får Morgenbladets lesere gjennom en serie artikler smakebiter fra Sissel Grans kommende bok om samlivsbrudd.

He bought her a diamond for her throat/He put her in a ranch house on a hill/She could see the valley barbecues/From her window sill/See the blue pools in the squinting sun/Hear the hissing of summer lawns.

Det er Joni Mitchell som på denne måten beskriver en kvinne i et gullbur, som fra en tilsynelatende privilegert posisjon er en passiv tilskuer til livet. Det er lyden av vannspredernes susing som er the hissing, kan hende lagt inn som en metaforisk protest mot skjebnen som beskrives i teksten. Etter å ha vært lykkelig overveldet av Joni Mitchells dypt personlige poesi fra jeg fikk ferten av henne første gang i 1968, ble jeg fjetret av dette verket da det utkom i 1975 og tindrende glad da Morgenbladets journalist Marius Lien nylig spanderte to sider på hele albumet The Hissing of Summer Lawns og dermed minnet meg på det bildet Joni Mitchell beskriver i tittellåten.

Fra The Hissing går det en direkte linje til kjøkkenet der min mor ofte satt som forstenet ved bordet og stirret i veggen og røkte South State uten filter. Gjennom mannen min vet jeg at min svigermor, som jeg dessverre aldri møtte, satt på samme måte, med det samme sigarettmerket, i familiens blokkleilighet. Foruten å røyke heftig, drakk hun pjoltere i ensomhet på formiddagen hver gang hun hadde en krone til rådighet.

Begge var intelligente og selvstendige kvinner som ble presset inn i en trang rolle. Begge var tvangsplassert i hjemmet av ektemenn som ville ha konene under kontroll, menn som var styrt av datidens strenge konvensjoner, menn som måtte passe på sin egen verdighet som familiens overhode og forsørger. Min mor var utdannet i regnskap, hun likte tall og var desperat etter å få arbeide. Min livlige svigermor drev egen frisørsalong, men ble presset tilbake til kjøkkenbenken av ektefellen da sønnen (min mann) begynte på skolen. Far i huset mente at man kunne bli kriminell av å være nøkkelbarn, så da bar det hjem med frisøren, og hennes yrkesliv var over.

Begge disse kvinnenes selvfølelse ble radbrukket av ektefellenes og datidens snevre kvinnesyn. De protesterte, det vet jeg, men min fars svar på mors protester var enten rasende flukt til skogs med fiskestang eller knyttneven i bordet og «Langt i fra!». Mor ga opp drømmen om egne penger og kompenserte gjennom diverse frivillighetsverv for ikke å gå i frø, for så vidt en konstruktiv kanalisering av virketrangen. Svigermor drakk au de vie og selters ved kjøkkenbenken så langt pengene rakk, mens mannen i huset reiste land og strand rundt som selger – med en inntjening langt under det hun kunne skaffet familien gjennom sin lille salong. Å forsøke å overtale ektemannen til å ta til fornuften, bli hjemmepappa og heller støtte hennes yrkeskarriere, var utenkelig den gangen.

De materielle betingelsene Joni Mitchell beskriver i «The Hissing of Summer Lawns» er annerledes enn min mor og svigermors, men tvangen og selvoppgivelsen er den samme. Og dette bringer meg til kjernen i denne teksten, nummenhet, om hvordan mennesker slår seg av følelsesmessig for å tåle livssituasjoner som oppleves som uutholdelige.

Det hender at mennesker som har vært gjennom tortur, som har opplevd å bli seksuelt misbrukt eller vært i stor fare uten å kunne verge seg, har beskyttet seg gjennom å distansere seg fra sin egen kropp og sine egne følelser, som om det som skjer, ikke skulle angå dem. Mindre dramatiske situasjoner kan trigge noe av det samme reaksjonsmønsteret. Man kan sige inn i en tilstand av nummenhet og føle seg på siden av seg selv i et parforhold eller en familiesituasjon som riktignok ikke er livstruende, men som oppleves knugende og tilintetgjørende. Omgivelsene behøver ikke å legge merke til det. De numne kan smile, opptre som vanlig og være medgjørlige i årevis. Den eksistensielle nøden de opplever, kan være vanskelig å få øye på, men på ett eller annet tidspunkt er det som om de våkner fra dvaletilstanden, og da blir mange handlekraftige.

I filmen The Hours fra 2002 møter vi Julianne Moore som Laura Brown, en husmor i en amerikansk forstad i 1951. Hun er gravid med sitt andre barn og lever et stille liv med ektemannen Dan. Gatene er propre og rettlinjede, husene og hagene er velstelte, vannspredere dusjer plenene, bilene er rene som gull, konteksten ligner den Joni Mitchell beskriver. På mannens fødselsdag baker Laura en kake sammen med sønnen Richard, en kake som ser ut som en begravelse. Lauras fremmedfølelse og fortvilelse skinner hele tiden gjennom, uansett hva hun tar seg til. Ansiktet er som en maske, smilene hennes er påklistret, stemmen er ubesluttsom og svak.

Den lille gutten følger konstant med på moren, blikket hans plager henne, hun sier bryskt: «Hva? Hva er det du vil?» Han er som et lite dyr som værer fare, for moren er så fjern at det er skremmende, separasjonsangsten hans stimuleres kontinuerlig. Når kaken står på bordet og kjøkkenet er skinnende rent, pakker Laura flere pilleglass i vesken sin, leverer sønnen hos naboen og sier hun har noe å ordne. Gutten løper etter bilen når hun kjører av gårde, han sanser at noe er fullstendig galt. Laura tar inn på hotell, legger seg på sengen og plukker fram pilleglassene. Hun gjør seg klar til å si farvel til livet, men motet svikter, og hun drar tilbake, henter sønnen og tar i mot mannen når han kommer hjem fra arbeidet.

Han virker overdrevent glad for kaken og holder en underlig monolog om hvor lykkelig han er med Laura, denne stille piken som han fant og «ga et liv». Etter at Dan har gått til sengs, sitter Laura på badet og gråter lydløst, mens hun samtidig konverserer med ham og spiller rollen sin som glad. Hun drar ut tiden, sier hun pusser tenner når mannen flere ganger ber henne om å komme og legge seg. Til slutt kapitulerer hun, retter på ansiktet og trer inn i soveværelset med et uttrykk som om hun skulle gå til sin egen henrettelse.

Vi treffer henne igjen senere i filmen, da som en eldre dame med tilnavnet the monster. Sønnen Richard, som ble poet og romanforfatter, har dødd samme dag. Han har begått selvmord etter å ha levd med morssavn og aids i årevis. I sin siste roman har han latt henne dø. «Jeg vet hvorfor,» sier hun. «Jeg forlot begge barna mine. Det skal være det verste en mor kan gjøre.»

Hun har rett. En far som deserterer, er en sviker, en mor som gjør det samme betraktes som et uhyre, derfor føles det litt skakende når hun sier: «Det ville vært vidunderlig å si at jeg angret.» Hun opplevde livet som forstadshusmor som døden: «Jeg valgte livet.» Prisen var å vite at hun aldri ville bli tilgitt.

Torvald utvikler ingen evne til å være selvhevdende på en autentisk måte, han bare slår seg av når noe blir for vanskelig, later som, jatter med, spiller fornøyd.

Plutselig oppvåkning er grundig beskrevet i litteratur og drama. Ibsens Nora i Et dukkehjem er sannsynligvis den mest kjente litterære karakteren som går fra mann og barn for å få et liv, slik Laura Brown gjør 72 år senere. Nora har levd som en kokett og flagrende lerkefugl under ektemannen Torvalds infantiliserende kontroll i åtte år, før dét har hun lydig underkastet seg sin far.

Hun får et plutselig klarsyn når mannen svikter henne i nødens stund og viser sitt sanne jeg. Det kommer for en dag at Nora en gang undertegnet falskt, riktignok for å skaffe penger for å redde Torvalds helse. I stedet for å støtte henne, skyver han henne fra seg og kaller henne «en hyklerske, en løgnerske, – verre, verre – en forbryterske!» Hans frykt for å miste sin ære og bli skandalisert er større enn lojaliteten overfor konen. Når Torvald forsøker å glatte over og bagatellisere sin feige reaksjon, har skaden skjedd. Nora kan ikke tilgi, hun er ferdig med ham.

Det er egentlig et parforholdstraume Ibsen beskriver. Det er den akutte skuffelsen over mannen som åpner Noras øyne og får henne til å se at hun har vært forblindet hele livet. Hennes replikk til ektemannen: «Jeg må se å oppdra meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor reiser jeg nu fra deg», må kunne karakteriseres som et av tidenes mest berømte frigjøringssitater.

I romanen Det er jeg som er Torvald, som kom ut i år, forsøker Mattis Herman Nyquist seg på en vri. Hva om det er Torvald som går, ikke Nora? Hva om en moderne Torvald, gift med Emma, to barn, et velstående og tilsynelatende vellykket liv, hva om det er han som går fra det hele? Angivelig har det vært forfatterens tanke å spinne videre på Ibsens historie, men han har fått mye pepper for sitt forsøk, også i Morgenbladet. Romanen betegnes som svak, tafatt, og flere kritikere vil ha seg frabedt nok en dårlig historie om den overprivilegerte, moderne mannens identitetsforvirring.

Også forfatterens form har fått gjennomgå. Han skriver i andre person entall, som for å demonstrere for leseren at her handler det virkelig om en mann som føler seg utenfor, en mann som beskrives i du-form: Du klarte aldri si det de ville høre. Det er irriterende, det er jeg enig i, det skaper en unødig gnissing i lesingen av romanen, det forstyrret meg kontinuerlig, men la gå. I motsetning til hva mange kritikere hevder, mener jeg at det faktisk er noe som er godt beskrevet her, noe som er helt troverdig, som kan leses som en parallell til Nora i 1879, og det er hva som skjer med en gutt som har vært presset inn i en stiv overklassekultur fra han var liten.

I noen tilbakeblikk får vi vite ørlite grann om kontakten med foreldrene, noe som er viktig for å forstå Torvalds skyggeliv som voksen og hans manglende evne til å være til stede i det han gjør. Jeg vil gjette at hans følelser ikke ble særlig påaktet da han var barn, han var en stille gutt, og forholdet til foreldrene beskrives som utvendig og upersonlig. Moren pirker riktignok mye i ham, hun vil virkelig inn, men han beskytter seg mot henne ved å snakke om likegyldigheter, han holder henne på avstand, slik han senere gjør med konen Emma. Faren virker ufølsom og brautende. På et tidspunkt bestemmer Torvald seg for å gjøre det umulig for faren å nå ham:

I det øyeblikket du hadde flyttet hjemmefra, hadde du slått av, i det øyeblikket slo du av en bryter som gjorde at du bestemte deg for ikke å forholde deg til ham lenger.

Her har forfatteren et godt poeng som bidrar til å forklare hvorfor dette blir Torvalds løsning hver gang noe oppleves ubehagelig. Men alle løsninger som overforbrukes blir et problem.

Torvald utvikler ingen evne til å være selvhevdende på en autentisk måte, han bare slår seg av når noe blir for vanskelig, later som, jatter med, spiller fornøyd. Gjør man det for mye og for ofte, blir man nummen. På den ene siden gjør det at man holder ut. På den andre siden betyr det at man gradvis får dårligere kontakt med hvem man er og hva man vil. Mange overtilpassede mennesker havner i denne fellen. Jeg har møtt en del. Torvald blir sendt til psykolog av konen. Han går der i flere måneder. Psykologen har lange resonnementer av typen:

Punkt én, og det aller viktigste for deg, er at du ikke må analysere livet ditt når du er på et emosjonelt sted, det er et sted i ubalanse, et sted hvor en ikke kan ta gode avgjørelser.

Torvald er imøtekommende og enig, kommer med selvransakende eksempler som beviser at psykologen har rett. Men terapien virker tydeligvis ikke. Kanskje ikke så merkelig. Her får han jo bare flere instrukser, mer regi, en fortsettelse av hva han har opplevd hele sitt liv.

På siste side går Torvald. Han forlater familien og finansvennene sine midt i det årlige hageselskapet han og Emma arrangerer:

Du legger hånden på klinken til porten og dytter den ned. Porten åpner seg. Så tar du skrittene ut av porten og forbi den, lukker den bak deg, titter på huset ditt igjen. Ditt hus.

Men hvor går han, og hva skal han egentlig? Nora går jo også, til drønnet av en port som slås i lås, hun vil oppdra seg selv og begynne å ta del i det samfunnet hun lever i. I motsetning til henne har Torvald ingen ide om hva han vil med sin frihet.

Laura Brown visste hva hun ville med den. Hun fikk seg jobb som biblotekar i Canada og ble et selvforsørgende individ. Alle utbrytere jeg har snakket med, menn og kvinner som forlot det de opplevde som tilintetgjørende livssituasjoner, visste det. Min mor og svigermor visste det, selv om de ble aktivt hindret. Felles for disse er at de evnet å slå seg på. Bak nummenheten deres bygget det seg opp motstand og protest.

Det er det jeg tviler på med Torvald. Han evner ikke å slå seg på, og bare nummenhet, avslåtthet og fremmedfølelse kaller vi depresjon. Og det var vel ikke meningen å beskrive en deprimert Torvald som går sin vei uten noen sjanse til å komme i kontakt med sin emosjonelle på-knapp? For en deprimert person kan godt finne på å gå til ingenting, ut av porten, inn i skogen, legge seg ned ved et vann og opphøre å eksistere. Men det er en annen type sorti og et annet fenomen enn å gå slik Nora og Laura Brown gjorde og tusenvis av utbrytere gjør. Deres oppbrudd er en kraftanstrengelse, et rykk som handler om overlevelse, et rykk som surfer på en erkjennelse av at det finnes et annet liv.

Det er mange som aldri går, selv om de sliter med å være der de er.

Det hører med til historien at det er mange som aldri går, selv om de sliter med å være der de er. De lever litt numment med sin partner, i familien, i dagliglivet. De kjenner dragningen ut, men de blir, som personen i fortsettelsen i Joni Mitchells fortelling: «Still she stays with a love of some kind/It’s the lady’s choice». Å bli værende kan også være en heltegjerning. For barnas skyld, de som slett ikke tåler de voksnes frihetslengsel så godt, for partnerens og for den lille kjærlighetens skyld. Til disse heltene har jeg et råd: Ikke kjemp mot valget du har tatt om å bli, ikke nedvurder deg selv i en tid der uavhengighet hylles som den største av dyder. Å sette andre først er ingen synd.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»