Utenriks

Selektiv solidaritet

«Det eurolandene nå gjør, er å låse Hellas inne i gjeldsfella og fortsatt tilbakegang», sa SVs Bård Vegard Solhjell i Dagsnytt 18 onsdag. Han snakker seg inn i en lesning av den greske krisen som er utbredt på venstresiden i Norge – og flere andre land: Et Nord-Europa som opptrer som kyniske kapitalister uten et solidarisk ønske om å hjelpe desperate grekere.

En kan like gjerne anlegge en stikk motsatt lesning: Etter å ha finansiert en enestående velstandsvekst med billig gjeld, betaler grekerne nå prisen. Men de får hjelp til å betale gjennom en solidaritet som presser grensene for det politiske handlingsrommet i nord, med populisme og euroskepsis som en konkret prislapp for dem som hjelper.

Det finnes flere måter å summere hvor mye penger EU-landene har brukt på å hjelpe Hellas. EU-kommisjonens daværende president José Manuel Barroso anslo i 2012, etter den forrige store låneavtalen, at summen var oppe i 380 milliarder euro, hvorav 100 milliarder var ren avskrivning av gjeld. Mesteparten av det som står igjen, er riktignok refinansiering av gjeld som fortsatt skal tilbakebetales – men til stadig bedre betingelser.

Uansett hvilket perspektiv en anlegger, er kontrasten skrikende til Europas håndtering av krisen i Ukraina. Her er et europeisk land som ikke bare er truet av en økonomisk kollaps som overgår den greske med god margin – den økonomiske veksten falt med 6,8 prosent i 2014 og med 15 prosent i første kvartal i år, inflasjonen anslås å nå 35 prosent i løpet av året. Ukraina er i tillegg et europeisk land i krig. Trass i to våpenhvileavtaler fortsetter kampene øst i landet, med Russland som diskret, men pålitelig støttespiller for opprørerne. Hundretusener av mennesker er på flukt.

Hva er EUs svar? 1,8 milliarder euro i økonomisk bistand. Samme hvordan en regner og ser på de greske lånene og avskrivningen: Bistanden til Hellas fremstår som en gigantisk marshallhjelp sammenliknet med bistanden Ukraina får.

Og der den greske regjeringen kvier seg mot å gjennomføre reformene og kuttene kreditorene krever (kanskje med god grunn), er den ukrainske regjeringen den mest reforminnstilte og europavennlige landet har hatt noensinne. Å øke bistanden og innsatsen for å modernisere og utvikle Ukraina til å bli et mer velstående, demokratisk og stabilt land, er ikke ren en solidaritetshandling. Det er en klar egeninteresse for EU – og Norge. Og en mulighet som kan være borte om bare noen måneder, om utviklingen i økonomien og i krigen fortsetter som i dag.

Likevel får Ukraina bare små drypp, så vidt nok til å overleve. Den som tjener på det, er Vladimir Putin. Samme mann som Hellas’ statsminister dro til for å få hjelp da forhandlingene med EU ikke førte frem.

EU – og Norge – har en klar interesse av å finne en «mykere løsning» overfor Hellas som gjør at landet kan komme seg ut av den negative spiralen, som SVs Solhjell argumenterte for i Dagsnytt 18. Enda mer står på spill når det gjelder Ukraina.

IAI

Mer fra Utenriks