Annonse
00:55 - 10. juli 2015

Plattformsyken

Norske medier kappes om å nå de unge. Journalistene har begynt å murre.

Annonse

Avislesing blant ungdom

I 2000 leste 69 prosent av dem mellom 16 og 24 år en papiravis hver dag. I gjennosmnitt leste disse avisen 23 minutter per dag.

I 2014 leste 24 prosent av dem mellom 16 og 24 år en papiravis hver dag. I gjennomsnitt leste disse avisen 6 minutter per dag.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I USA ser man at unge trekkes mer mot satire og underholdning. Petter Bae Brandtzæg Forsker, Sintef

To 14 år gamle jenter troppet nylig opp på kontoret til Dagens Næringsliv. De var invitert for å holde foredrag om Snapchat, for tiden det mest populære sosiale mediet blant unge.

«Er detta kødd?» kom det snart fra en fotograf da foredragsinvitasjonen ble sendt ut i en felles-e-post.

Nei, det var ikke kødd, og senere samme uke samlet ti-femten journalister og fotografer seg for å høre hva 14-åringene hadde å si.

– Det ble raskt en lett resignert stemning blant de tilstedeværende, sier en anonym DN-ansatt – for øvrig under tredve år – til Morgenbladet.

– Det ble utvekslet megetsigende blikk om at dette var vi for gamle for.

14-åringenes telefoner ble koblet til en storskjerm, slik at alle kunne følge nøye med, og i 40 minutter holdt de på: Selfiene gikk frem og tilbake, og journalistene og fotografene fikk se hvordan man kunne legge tekst på bilder – og flørte med gutter.

Det ble stilt spørsmål om hvordan Snapchat kunne ha noe med Dagens Næringslivs fremtid å gjøre, men kilden opplever at spørsmålet ble hengende i luften.

– Snapchat? Som plattform for DN? Det er så fjernt fra det vi driver med at det nesten ikke kan sammenlignes.

 

Nettskalle. «Journalist eller teknolog? Ja takk, begge deler!» skrev VGs digitalredaktør Ola E. Stenberg i en kronikk i slutten av juni. Undertittelen var: «Hvorfor teknologi må bli del av journalistutdanningen».

Det mest diskuterte temaet blant norske redaktører de siste årene er sannsynligvis «nye plattformer». På bedre norsk: Hvordan tilpasse seg at flere heller bruker mobil og sosiale medier enn å lese papiraviser. Tema nummer to? «Digital kompetanse», for som Stenberg selv skriver, så har tradisjonelle mediehus «blitt vant til at unge fremadstormende mediespillere forteller oss at gamle metoder ikke lenger fungerer».

«Fremtidens journalist vil forstå kodespråk,» skriver Stenberg, som mener en teknologisk tilnærming til journalistikk er nøkkelen til å treffe «Youtube-generasjonen midt i hjertet».

Programvareutvikling, data science, brukeropplevelse og produktutvikling må inn i journalistutdanningen, mener Stenberg: hvis ikke vil studentene bli irrelevante.

I kommentarfeltet under Stenbergs innlegg på journalisten.no – journalistenes eget fagblad, som i fjor kom på papir for siste gang – stemmer en journaliststudent i:

«Journalistutdanningen i Volda, der jeg går, er omtrent fullstendig verdiløs. Vi lærer ingenting om teknologi, og vi har bare to korte interne praksisperioder før vi skal ut i ekstern praksis tredje året. Derimot lærer vi alt om Frankfurterskolens fortreffelighet, og om 68‘ernes ideologiske direktiver.»

To dager senere oversatte Stenberg sitt innlegg til en slags engelsk med norsk syntaks, og avslutningsvis i teksten, som kledelig nok ligger på det amerikanske nettmagasinet medium.com, kommer Stenberg med følgende oppfordring til tradisjonelle medier:

«Disrupt yourself and stay profitable».

 

«Disrupt yourself». Det siste året vil lesere av Norges største papiravis ha lagt merke til nye formater og presentasjonsformer.

Dagen før Stenberg skrev sitt innlegg, publiserte Aftenposten.no for eksempel en sak om regjeringens egenproduserte statusrapport. Aftenpostens sak het «24 tweets som viser hvordan Twitter kuppet #minregjering».

I saken står ingenting om rapporten, men det blir vist til 24 personer som har tvitret om hashtaggen regjeringen samtidig lanserte, altså «#minregjering».

Slik reagerte leserne:

«Denne artikkelen er en god påminnelse om hvorfor jeg sa opp mitt Aftenposten-abonnement for noen uker siden.»

«Jeg har forgjeves prøvd å finne en utfyllende rapport fra statsministerens statusrapport. Det ville vel vært på sin plass å finne det i landets største avis?»

«24 indikasjoner på at Aftenposten er en barnehage».

Saken er skrevet etter et prinsipp kanskje mest kjent fra det amerikanske nettmediet Buzzfeed, som har funnet ut at lister, ofte krydret med fotografier, Twitter-meldinger eller gif-animasjoner, deles mye i sosiale medier.

En journalist i Aftenposten, som også ønsker å være anonym, forteller at slike listesaker – internt har de har fått navnet «strukturerte saker» – er et symptom på at lederne forsøker å tilpasse seg.

– Hvis du skriver gode saker om seriøse emner, så er det ingen som leser dem.

Journalisten sier listementaliteten kan bli et problem hvis det ikke stilles like strenge krav til journalistisk metode i slike saker som i tradisjonelle saker – men legger likevel til:

– De kan funke veldig fint også. Jeg er ikke sikker på at «Slik»-saker og «X antall grunner til at dette skjedde»-saker er fordummende. De gir deg kjapt en god oversikt.

Trekkes mot satiren. – Norske medier mangler en gjennomtenkt strategi for å nå unge. Forsøkene er preget av at de formålsløst kaster seg på trender, sier Petter Bae Brandtzæg, forsker hos Sintef.

Siden 2002 har han undersøkt hvordan unge bruker Internett, tradisjonelle medier og etter hvert sosiale medier.

– I USA ser man at unge trekkes mer mot satire og underholdning, og det kan man se også her. Nyheter bakes inn i dette for å lokke de unge inn.

I januar lanserte Snapchat sin lenge bebudede nyhetstjeneste, der noen av verdens største mediehus deler videoklipp og kortere tekster med brukerne. Ungdommen Brandtzæg har intervjuet, har ikke noe forhold til denne tjenesten.

Må Aftenposten kopiere trender i netthumoren for å nå ut?

– Det mange unge savner, er deres egen stemme. Ungdomsfilmer anmeldes av 60 år gamle grinebitere. Å bruke unge journalister er en start. Aftenposten kunne nok tjent på å ha noe mer enn Si;D, som er veldig politisk korrekt. Men jeg tror ikke Aftenposten bør slenge seg på 9Gag (en populær side for netthumor red. anm.) Ungdommene jeg har intervjuet nevner heller aldri Buzzfeed. De fleste viser derimot til VG, som appellerer til unge og gjerne er den første siden de sjekker når de bruker norske medier.

VG trenger ikke være redde for fremtiden?

– Alle norske aviser bør være redde, for hvor skal inntektene komme fra? Er det én ting de unge ikke er villig til, så er det å betale for denne typen tjenester.

 

«And stay profitable». I Aftenposten er også annonsene i ferd med å forandre seg. De skal ligne mer på journalistikk. Forrige uke ble Lars Magne Sunnanå – sønn av Lars Sigurd Sunnanå, mangeårig utenrikskorrespondent i NRK – presentert som avdelingssjef i Aftenposten. Ikke som redaktør, men som sjef for «Aftenposten Brand studio», avisens nye avdeling for innholdsmarkedsføring – betegnelsen på reklame som gjerne skal ligne så mye på journalistikk at den får høyere troverdighet hos leseren. Til Dagens Næringsliv uttalte Sunnanå at målet med reklamen er å forbedre «leseropplevelsen på Aftenposten.no»:

– Nøkkelen er at leseren må lære noe, bli inspirert til noe, sa han.

Medienes etiske retningslinjer, Vær Varsom-plakaten, er allerede blitt endret, og formaningen om å avvise reklame som etterligner redaksjonelt innhold er fjernet. Nå vektlegger plakaten heller at slik reklame må merkes godt.

 

Redaktøren. I disse digitale tider er journalister blitt vant til at de fleste gjør seg tilgjengelige til enhver tid, enten de er IS-krigere eller kunstnere på andre kontinenter. Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen svarer imidlertid ikke når Morgenbladet ringer og sender sms. Spørsmålet om han vil stille til intervju, blir riktignok lest, slik den såkalte lestkvitteringen på mobilen viser («Lest: 14.15»). Men her og nå får vi ikke svar på spørsmålene vi ønsket å stille:

Synes du det er synd at dere har måttet gå til det skritt å opprette Aftenposten Brand studio?

Hva er «digital kompetanse»?

Har det vært vanskelig å adoptere medietrender uten at det fremstår som at dere prøver for hardt?

Et medium som amerikanske Vice har lyktes med å nå ut til unge. Dreier ikke deres suksess seg mer om nysgjerrighet for omverdenen og samtiden, journalistisk vilje og et personlig blikk heller enn om presentasjonsteknikker og tilstedeværelse på sosiale medier?

Føler du at du ser undergangen i hvit­øyet?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse