Annonse
00:33 - 17. juli 2015

Pasient­perspektiver

Finn Skårderud er en renessansemann. Men betyr det at han estetiserer spiseforstyrrelser?

Langt, men godt: Alle pasientene Morgenbladet snakket med - blant andre Linnea Myhre (avbildet) - gikk til Skårderud over lang tid, mange år, men er fulle av lovord. Foto: Christian Belgaux
Annonse

Terapidebatt

Kulturredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende har kritisert psykiater og forfatter Finn Skårderud for å estetisere spise­forstyrrelser.

«Kva om det Skårderud gjer er farleg?» spurte hun seg i kommentaren «Forføraren», og kontrasterte intensivbehandlingen hun selv har gått gjennom, med Skårderuds kulturelle analyser: Låser han mennesker fast i en syk identitet, bygget på en slags kunstnermyte?

Jeg ble syk da jeg var ni år, på et tidspunkt i livet hvor eventuell kulturpåvirkning utenfor den helt nære sfæren er subtil, sier Maria Bergren.

– Jeg fikk behandling på Ullevål i 13-14-årsalderen, på det som var en nærmest parodisk klisjé av et psykologkontor: bryllupsbilde av Freud på veggen, sigaretter og kaffekopper på skrivebordet. Psykologen jeg hadde der, var flink nok, men ingen match med meg. Jeg opplevde meg hverken sett, hørt eller forstått.

Bergren brøt med terapien. Noen år senere fikk hun kontakt med Finn Skårderud. Hva møtte henne?

– Selv om jeg opplever at premissene for debatten som ble lagt av Hilde Sandvik er helt feilslåtte, er jeg ikke overrasket over at mange melder om at de er veldig knyttet til ham. Det er lett å få en nær og sterk relasjon til Finn Skårderud.

Skårderud er en særegen behandler i norsk sammenheng, om det så bare er fordi han er så profilert. Noen av spørsmålene som er blitt reist i det siste, berører forholdet mellom kulturell tankegang og medisin – er estetiske forståelser av spiseforstyrrelser en form for romantisering? Kan bruk av film, litteratur og kunst i behandlingen av en traurig sinnslidelse forsinke behandlingen? Dette er en debatt om behandlingsmetoder, sa Bergens Tidendes Hilde Sandvik forrige uke. Men lite har kommet frem om hvordan den offentlig intellektuelle Skårderud faktisk opptrer i terapirommet.

Møter hele mennesket. Pasientene vi har snakket med, forteller om en svært personlig ­behandler.

Jeg er ganske sikker på at han vet hva han gjør og hvor han tar samtalen. Han har aldri satt griller i hodet på meg.

Linnéa Myhre

– Han greide å overbevise meg om at han hadde en oppriktig interesse for meg, men også for sykdommen som fenomen.

Sturla Haugsgjerd gikk til Skårderud i ti år, dog ikke for spiseforstyrrelser.

– Han er en hands on behandler, en som følger deg helt til døren – det være seg hos Nav, fastlegen eller andre steder som måtte føles viktig.

Velkommen, hørt og sett. – Jeg likte ham med en gang, sier Linnéa Myhre.

Hun kom til Skårderud i 2010, i en periode hun var veldig deprimert. Myhre var blitt forholdsvis kjent som blogger, oppmerksomheten og tilbakemeldingene i sosiale medier var veldig påtagelig, og det fattet både hun og Skårderud interesse for, det var noe nytt.

– Finn fikk meg til å føle meg trygg. Jeg har vært hos andre terapeuter, ingen kan måle seg med ham når det kommer til å få en til å føle seg velkommen, hørt og sett. Han begynner der du slapp, husker alltid den siste tingen du sa på forrige møte, sier hun.

En tålmodig behandler. Selv om Bergren gikk i ukentlig terapi en god stund fra hun var 16, skulle det ta nesten ti år før hendelser i livet hennes fikk henne til å bestemme seg for at hun måtte bli frisk. Da hadde hun snakket med Finn Skårderud i tolv år.

– Mange vil kanskje tenke: Det må være noe galt med behandlingsmetoden hvis det går over tolv år. Hilde Sandvik sier det, jeg tror du vil høre det i visse fagmiljøer også. Og Skårderud bruker metoder som ikke nødvendigvis gir ­resultater raskest mulig.

Samtidig er Bergren, som skriver på en bok om spiseforstyrrelser, veldig kritisk til en forenklet debatt om hva som virker og ikke virker for spiseforstyrrelser. Hun siterer metastudier (studier av studier) som har funnet at den konkrete behandlingsmetoden har lite å si for hvor effektiv behandlingen er. Utover eksterne faktorer, som for eksempel å få barn, oppleve at foreldrene dør – eller det faktum at man modnes med aldreren, synes det viktigste å være at pasient og lege bygger en god tillitsrelasjon. Og uansett:

Ja, han er jålete med sine Kjell Nupen-litografier på veggen, men jeg tror Norge trenger slike som ham: Folk som elsker jobben sin.

Sturla Haugsgjerd

– Å studere tilfriskning for anoreksi er uhyre vanskelig. Å telle frafall og friskmeldinger har det problemet at frafalte kan komme tilbake og friskmeldte kan ha tilbakefall. Erfaringen Hilde Sandvik beskriver, av en pasient som kommer på et intensivprogram og tilsynelatende nærmest umiddelbart legger alle tvangstanker bak seg, er en sjeldenhet. Dessuten kan de mest konkrete symptomene på spiseforstyrrelsen gå over, mens sinnslidelsen likevel vedvarer og gir seg uttrykk i andre tvangsmønstre: promiskuøsitet, tvangstanker og så videre. Det er uhyre vanskelig å måle, sier Bergren.

Sturla Haugsgjerd

Morgenbladet møter henne dagen før hun har termin. I dag er Maria Bergren frisk, rask og ingen pessimist når det kommer til behandling.

– Det er en myte at «man aldri kan bli frisk» fra spiseforstyrrelser. Men jeg måtte ut av det før jeg trodde på det.

Teoritungt. Bergren sier det er noe «forvirret» over Hilde Sandviks kritikk av Skårderud som en terapeut som estetiserer lidelsen han skal behandle, og presenterer en fortelling om anorektikeren som et kulturelt objekt det kan være vanskelig for den enkelte pasient å vite hvordan man skal forholde seg til. Likevel har hun prøvd å se om hun kan finne noen substans i kritikken – det var tross alt mange abstrakte samtaler om teori, kunst og litteratur gjennom de årene hun gikk til Skårderud.

– Den egentlige problemstillingen kan være interessant hvis den blir formulert på en annen måte: Er det problematisk å bruke intellektualisering og symbolikk i formidlingen av noe man kan kalle psykiske problemer?

– Jeg er en person som trenger teori, jeg hadde behov for å ta opp en del store temaer. Da er Finn en bra person å sparre med. Men jeg har ikke inntrykk av at han aktivt bruker kunstreferanser overfor pasienter det ikke passer for, sier hun.

Bergren ser «åpenbare paralleller» mellom kunstuttrykk – som er noe helt annet enn estetisering – og forsøket på å gjøre kroppen til et lerret.

– Men til syvende og sist opplevde jeg at Skårderud brukte dette til en bevisstgjøring av det jeg holdt på med. Slik ble det for eksempel tydelig at jeg kunne bruke andre uttrykksformer enn kropp og mat for å skape symmetri mellom det jeg opplevde inni meg og personen jeg presenterte til verden, sier Bergren.

Hun legger vekt på hvordan Skårderud har en skeptisk holdning til å velge seg én metode, at han heller ser dem som verktøy.

– I stedet er han veldig opptatt av å skape et trygt rom hvor det blir mulig for pasienten å utvikle en tryggere identitet, og bygge et stødigere selv. Og dette vet man: Relasjonsbygging over tid, å få opplevelsen av å møte noen du kan stole på og bli stolt på av, er gull verdt for en spiseforstyrret.

– Han dyrker et stødigere selv, sier Maria Bergren.

Slangeskinnssko. Sturla Haugsgjerd kjenner seg igjen i beskrivelsen av en langsiktig behandlingsform med mye prat om kunst og litteratur.

– Om det er en effektiv behandlingsform når det kommer til spiseforstyrrelser, kan jeg ikke uttale meg om, men jeg tror det er et relevant poeng for mange at de synes det er givende å ha denne lange samtalen med ham, om kunst, litteratur eller noe annet, sier han.

– Jeg tenker at han har mye hjerterom, men kanskje litt lite tidsrom? På et tidspunkt i karrieren må alle behandlere som befinner seg i Finns slangeskinnssko spørre seg: Har jeg tid til å drive praksis? Svaret vil for alltid være «ja» uansett, for praksis er essensen for Finn. Ja, han er jålete med sine dykketurer til Toscana og Kjell Nupen-litografier på veggen, men all den tid han ikke er Hannibal Lecter, så tror jeg Norge trenger slike som ham: Folk som elsker jobben sin, og lever og ånder for den.

Ville ikke presses. Myhre har et godt grunnlag for å sammenligne Skårderuds metoder med noe annet. Da hun i 2012 dro hjem til Molde et halvår, gikk hun til kognitiv terapi.

– Det var veldig skremmende for meg, etter å ha vært hos Finn Skårderud. Han tar seg alltid tid til deg, er veldig lydhør for det du har å si. Og han pusher deg aldri. Anoreksi er en sykdom man er redd for å miste, både fordi det føles som en identitet, og fordi man tror at å være frisk er det samme som å være tykk. Samtidig vil du jo bli frisk, for å få det bedre. Det er en veldig ambivalent greie, og Finn lar meg ta alt i mitt tempo.

I motsetning til i Molde. Der var det hyppige terapimøter, krav, og mye loggføring av spisevaner og følelsesmønstre.

– Og det var mye fokus på vekt, det var veiing hver dag. Jeg fikk mest lyst til å gjøre akkurat det motsatte av hva de ba meg om. Til slutt sluttet jeg å dukke opp til timene, det gikk for fort, jeg ble for presset. Det ble ikke en utveksling.

Tilknytningskvaler. I boken Kjære skriver Myhre om et fiktivt selv som skriver et fiktivt brev til en fiktiv terapeut, «Finn», og som problematiserer det å føle seg ekstremt knyttet til terapeuten sin. Myhre har allerede uttalt at hun synes sitatet ble tatt ut av kontekst og brukt på en uheldig måte i Hilde Sandviks kommentar.

– Det ser ut som at jeg var et offer for ham. For det første er hele boken veldig overdrevet, og ikke minst en fiksjon – det står mye der som jeg ikke nødvendigvis har tenkt. Det står også mye om at jeg forstår at man ikke bør være så besatt av en behandler, sier Myhre.

– Men når du kommer inn i et terapirom på et veldig ensomt punkt i livet, og så opplever deg sett, er det klart terapeuten kan bli en slags guru. Finn gikk fra å være en fyr jeg ikke ville plage for mye, jeg opplevde at jeg ikke hadde store nok problemer, til å være en som fikk meg til å bli bedre. På et tidspunkt var han gud for meg, for han har vært så snill mot meg og har hjulpet meg med de tingene bare han kan forstå. Han er bra å ha, men jeg forstår at ingenting varer evig.

Maria Bergren har merket seg debatten om tilknytning Hilde Sandvik prøvde å reise med å bruke sitatet fra Kjære.

– Jeg har også hatt det sånn til tider, men jeg tror ikke det er farlig. Jeg tror det er mye verre med det motsatte.

Skreddersøm. I motsetning til Bergren, har Myhre snakket lite om teori med Finn Skårderud.

– Samtalene våre er ikke så veldig høytsvevende. De holder seg veldig på det personlige planet. Av og til går vi tom for ting å prate om, da går det fort i bøker og skriving og sånt. Noen ganger snakker vi ikke om noe spesielt. Jeg er ganske sikker på at han vet hva han gjør og hvor han tar samtalen. Han har lært meg mye, men aldri satt griller i hodet på meg, sier Myhre.

– Og når det gjelder det med romantisering, opplever jeg det heller motsatt – jeg kan drømme meg tilbake til å være tynnere og svakere. Da spør han, hva er så fint med å ha det sånn? Du har det jo helt jævlig når du har det sånn, sier Myhre.

– Har du vært frustrert over behandlingen på noe tidspunkt?

Før Linnéa Myhre rekker å svare, begynner det å høljregne der vi sitter.

– Skal vi løpe inn?

Myhre plukker opp boken hun har med seg, og løper.

Jeg ser du leser Houellebecqs nye? Er du glad i ham?

– Ja. Det er et annet tips fra Finn. Men den går litt over hodet på meg.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse